Rettssaken mot Aron Åsulsen i 1693

Whipping post (from http://www.heritage.nf.ca/law/whipping_post.html)

Homoseksualitet, eller rettere sagt homoseksuelle handlinger, var forbudt i det norske lovverket allerede i de første nedskrevne lovene på 1100-tallet. Straffer var tap av formue og landsforvisning. Historikere kjenner likevel ikke til at noen ble straffet for noe slikt i Middelalderen, med et mulig unntak. I moderne tid, etter 1536, ble straffene skjerpet. Det hang sammen med at Bibelen i økende grad ble brukt som inspirasjon for lovene etter reformasjonen. Det nye nå var at lovene var vage. I praksis var det fremdeles forbudt for menn å ha seksuell omgang med noen annen levende skapninger enn en kvinne, vel å merke hvis det dreide seg om fullbyrdet akt. Det ble ikke skilt mellom sex med menn og med dyr (bestialitet), begge deler ble kalt sodomi. Straffen var døden, slik Moselovene i Bibelen krevde. Klarest ble dette uttrykt i Christian V. norske lov fra 1687, «Omgængelse, som er imod naturen, straffes med bål og brand». Omgjengelse mot naturen var kodeordet, lovgiverne ville ikke at slike saker eller forbudet mot dem skulle omtales på noen måte i offentligheten. Norske lov var gjeldende norsk straffelov helt frem til 1842.

Norske historikere har til tross for lovene, kun kjent til en sak hvor mannlig homoseksuell oppførsel ble etterforsket før 1842. I motsetning til bestialitetssaker, en undersøkelse viser at det var minst 80 saker mellom 1687 og 1842. Saken stammer fra Valdres i 1674, der en offiser hadde brukt sin myndighet til å tvinge soldater under sin kommando til legemlig omgjengelse på «sodomie maner». En undersøkelseskommisjon ble satt ned, men offiseren hadde rømt til utlandet og det ble ingen rettssak. Hans kone, som tilhørte den absolutte adelsliten i Norge, fikk innvilget skilsmisse og saken ble raskt dysset ned.

Nå er det i tillegg funnet en rettssak fra Kragerø i 1693. Den tiltalte var Aron Åsulsen, en ung mann som arbeidet som sagdreng. Han ble beskyldt av flere andre i byen å ha drevet et «uterlig», dvs. usømmelig vesen med dem. Flere av vitnemålene i saken er ikke bevart, men det er klart at Aron i hvert fall hadde hatt oralsex med en annen mann. Elias på Øya fortalte retten at en dag da han og Aron Åsulsen hadde vært på en seter for å slå høy, så hadde Aron foreslått at de skulle lyske hverandre. Han var først ut, men da det var Arons tur, så ville Aron ha ”hænderne og hofvedet udj boxerne, og tog efter Hans Hemmelighed, og fich fat der paa med munden”, det er uklart hva som så skjedde, men da Aron ville ”drifve” dyttet Elias ham vekk. Det siste gjorde han også en gang til om natten. Elias sa at han tenkte først at Aron var ”qvindsk”, men hadde siden lurt på om slikt måtte skje med ”fandens Konster til dets befordring”. For moderne ører høres dette imidlertid ut som oralsex og forsøk på analsex. Også dommeren og flere av de andre vitnene trakk frem trolldom for å forklare Aron handlinger.

I tillegg hadde han hatt en form for seksuell aktivitet, trolig analt samleie, med flere andre menn. Men avhørene som omtalte dette mangler fra protokollen. Men det er klart at en av dem, Bertel Ansteensen klaget over den «bestilling hand [Aron] hafde med hans Legeme om Natten». Da retten spurte Aron hvorfor han hadde gjort ”saadan Gruelig væsen”, nektet han ikke, men svarte han at han hadde gjort det siden sin ungdom og at han rett og slett ikke klarte å holde seg. Hvis han ikke gjorde det så «befved hand som et Espeløf» eller sprellet han «som en fisch».

Saken endte med at Aron ble kakstrøket – pisket – med 29 slag av bøddelen, brennmerket i pannen og så forvist fra byen. Dommen viste ikke til noen lovparagraf, kun at Aron hadde innrømmet å ha behandlet noens legeme på en «uterlig» og avskyelig måte. «Deslige U-teerlige sag vij aldrig tilforn udj verden hørt eller fornummet” het det. Det er besynderlig, siden straffen for sodomi vitterlig var døden på bålet og dommeren i saken mente at dette var et eksempel på for ”dend sÿnd som icke burde nefnes”. Hvorfor det? Enten var det ikke mulig å bevise fullbyrdet analt samleie og dermed bruke loven til sin ytterste konsekvens. Begrepet «uterlig handling» i hvert fall på 1800-tallet ble brukt mer løst om seksuelle handlinger, der ingen «omgængelse» i streng forstand var begått. Den milde straffen kan også ha med å gjøre at dommeren på Kragerø byting ønsket å skjule saken og å fortie alt som hadde med sodomi å gjøre. Flere vitnemål ble ikke tatt med i rettsprotokollen i det hele tatt. Årsaken til det var enten å spare den unge Aron Åsulsens liv og/eller å unngå det offentlige oppstyret en slik offentlig henrettelse ville medføre. Fra dansk og svensk historie på samme tid vet vi at myndighetene brukte en fortielsesstrategi i slike saker. Rettsmøter ble holdt bak lukkede dører, henrettelser holdt hemmelige og landsforvisning brukt som straff. Det var en utbredt berøringsangst, og at myndighetene helst så at de ikke kom opp offentlig i det hele tatt. Man ville tie homoseksualitet i hjel.

24. april 1693 ble Aron Åsulsen pisket og brennmerket av bøddelen, og så kastet ut fra Kragerø. Hva som skjedde med ham etterpå vites ikke.

Kilder

Riksarkivet, Rentekammeret, Reviderte regnskaper, Byregnskaper, Kragerø, Sikt og sakefall, pk. 222 1691-1712, legg 1691-1700, Regnskap 1693.

Rian, Øystein. 2001. ”Mellom straff og fortielse. Homoseksualitet i Norge fra vikingtiden til 1930-årene”. I Norsk homoforskning, redigert av Marianne Brantsæter, Turid Eikvam, Reidar Kjær, Knut Olav Åmås, 9-24. Oslo: Universitetsforlaget.

Viskum, Øystein. 2002. Fortielse og straff. Rettsforfølgelse av crimen bestialis i Norge 1687-1842. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo.

Illustrasjon: Ukjent kunstner. 1938. Fra side 127 i J.A. Cochrane, The Story of Newfoundland. Montreal: Ginn and Company, 1938. (Hentet fra https://www.heritage.nf.ca/articles/politics/government-to-1730.php).