HBB-fanen

En rosa, trekantet silkefane ble sydd til Homofil bevegelse i Bergen (HBB). Ole Ringdal Johnsen var en av opphavsmennene. På oppfordring fra Skeivt arkiv sendte han oss 24.03.2014 denne teksten der han selv forteller om bakgrunnen for fanen:

Jeg foreslo for styret i Homofil bevegelse i Bergen (HBB) at vi skulle få en fane til å bruke i 1.mai-toget, og det ble vedtatt. Jeg husker ikke om dette skjedde før eller etter at jeg ble valgt til leder på årsmøtet i 1994, men det skjedde i hvert fall slik at jeg presenterte en skisse som ble godkjent, og siden Per Kristian Rasmussen skulle til Kina, skulle han kjøpe tilstrekkelig med rosa silke. Han kom hjem med den lekre crèpe satin som passet så godt. Hele styret syntes det var riktig for oss å ha en fane i ekte silke. Vi brukte fanen første gang 1. mai 1994 og andre gang i paraden i Oslo samme år.

Fanen er egentlig overlesset med symboler, men det er ingenting som er tilfeldig. Vi ville ha en typisk bergensk fane, altså en som skulle bæres med flatene til sidene. Vi ville ha den rosa trekanten som overordnet symbol, fordi fortidens undertrykkelse ikke må glemmes. Vi ville ha lambda-symbolet, som egentlig er en L for 'liberté', som HBB hadde brukt siden stiftelsen, sammen med de syv punktene, som selvfølgelig er et tradisjonelt symbol for Bergen. Siden vi var blitt medlem i LLH, satte vi inn llh, slik landsforeningens logo så ut den gangen. Øverst satte vi foreningsnavnet godt leselig, og året etter, da HBB og LBB (Lesbisk bevegelse i Bergen), der var slått sammen til LLH Bergen, sydde vi «lesbisk» over «homofil» på den ene siden, slik at begge de gamle foreningsnavnene var representert på fanen.

Jeg husker at det året det sto «homofil» på begge sider, var det ingen som reagerte på at det var kvinner i seksjonen, men senere syntes de som så fanen på «lesbisk»-siden at det var litt rart å se menn der. Det var jeg og min daværende samlivspartner, Leif Erik Grindheim, som sydde fanen. Siden leiligheten vi bodde i, var for liten for arbeidet, tok vi symaskin, strykebrett, strykejern og andre redskaper med oss til HBB-kontoret og arbeidet der. Jeg tror vi gjorde det meste av arbeidet i løpet av en helg.

Det første året vi brukte fanen, hadde kvinnene ingen motforestillinger mot å gå bak en fane som egentlig bare representerte mennene, og året etter, da Leif og jeg hadde satt inn «lesbisk» på den ene siden, syntes noen av kvinnene at det var helt unødvendig, men jeg følte det som riktig.

Jeg vet ikke hvor mange ganger fanen ble brukt, men jeg tror at de gangene den ble brukt, ble den sett og forstått av mange. Jeg husker at vi var veldig stolte over å vise fanen vår i Oslo i 1994, og den ble beundret. Det var jo noe med det å vise at vi hadde litt stil i Bergen.