Ambrosia Tønnesen

Ambrosia Tønnesen ble født i Ålesund i 1859, og flyttet til Bergen da hun var rundt 17 år gammel. Faren hennes døde da hun var barn, og Ambrosia måtte tidlig ut i arbeid. Som kvinne mot slutten av 1800-tallet kunne Ambrosia i hovedsak velge mellom to yrker – telegrafist eller lærer. Hun fikk jobb som lærer 19 år gammel, og tok i tillegg timer i tegning og modellering ved Bergen Tekniske Aftenskole. Der fikk hun svært gode tilbakemeldinger, og ble oppmuntret til å satse videre på kunsten.

I 1884 stilte Ambrosia ut tre arbeider i Bergen Kunstforening, og de gjorde stor suksess. Etter å ha blitt tildelt et legat, studerte hun i både København og Berlin før hun endte opp i Paris i 1888, hvor hun ble boende som utøvende kunstner i 20 år. Det var i Paris at hun traff kvinnen som skulle bli hennes livsledsager, britiske Mary Banks.

En utypisk kvinne

Ambrosia selv omtalte barndommen som sine “guttedager”, og fortsatte i voksen alder å bryte samtidens normer for kvinnelighet. Kunstformen billedhugging var i utgangspunktet ansett som lite egnet for kvinner. I tillegg hogget Ambrosia marmoren sin selv, og ble kjent som “hun som arbeider alene”. Dette arbeidet førte også til praktiske tilretteleggelser av Ambrosias ytre - hun klippet håret kort, og gikk i sykkelbukser når hun jobbet på skulpturene sine. Det virker likevel som Ambrosias androgyne fremtreden gikk relativt ubemerket hen blant hennes samtidige - sannsynligvis fordi den var begrunnet i den type fysisk arbeid hun gjorde, og ble ikke oppfattet som valgt for provokasjonens skyld.

Et livslangt forhold

Heller ikke det noe ukonvensjonelle samlivet hennes så ut til å vekke forargelse. Ambrosia flyttet sammen med britiske Mary Banks kort tid etter de to møttes høsten 1888. De skulle forbli samboere til Mary døde i 1920, både i Paris og i Bergen. Til tross for at dette samlivet kan virke overraskende progressivt for sin tid sett fra det 21. århundre, var det ikke uvanlig for slutten av 1800-tallet. Romantiske vennskap beskriver to ugifte borgerskapskvinner som delte liv og hjem, og støttet hverandre emosjonelt, praktisk og økonomisk. I boken Kapitler fra singellivets historie beskrives det slik: “Romantiske vennskap er et begrep som forsøker å gripe innholdet i relasjonene mange voksne borgerskapskvinner op 1800-tallet hadde seg i mellom (...) Kvinner kunne tillate seg en særlig stor grad av intimitet fordi det var hevet over enhver tvil at de var seksuelt “rene”(117).

Romantiske vennskap var i praksis som monogame romantiske forhold idag, men det er umulig i ettertid å vite hvor mange som ikke var rent platoniske - delvis fordi det for de fleste på den tiden var utenkelig å se for seg et seksuelt forhold mellom to kvinner.

Det som er sikkert, er at Mary og Ambrosia’s brev bruker et språk som i dag sees som tilegnet romantiske og seksuelle forhold. I brev til Ambrosia bruker Mary uttrykk som “min egen Ambrosia”, “din til døden” og så videre. Og Ambrosias profesjonelle liv ble også en kilde til en type mistanke og sjalusi som i dag stort sett er forbeholdt romantiske forhold: I 1902 da Ambrosia måtte være i Bergen for å jobbe med statuen av J.C.Dahl som i dag pryder fasaden på Vestlandske kunstindustrimuseum i Bergen, ble det nesten brudd mellom de to. Omgangsvenner og kunder, menn og kvinner - alle Ambrosia var i kontakt med i Bergen var mål for Marys sjalusi, og noen måneder før skulpturen var ferdig signerte Mary et brev med det noe dramatiske “tout est fini”, eller, “alt er over”. Tone Hellesund skriver at “dette romantiske lidenskapelige språket var vanlig, og en må derfor anta at det var fullt ut aksepterte uttrykk for kjærlighet” (118). Likevel, skriver hun, “er det ikke usannsynlig at det kunne dukket opp eksempler på kvinner som definerte seg som homoseksuelle eller seksuelle avvikere [i perioden rundt forrige århundreskifte]”(118).

Vi kan altså ikke med sikkerhet vite detaljene rundt forholdet mellom Mary og Ambrosia. Det vi vet er at til tross for de dramatiske brevene fortsatte Mary å være en støtte for Ambrosia mens karrieren hennes skjøt fart. Sammen med Mary levde Ambrosia et sømmelig og respektabelt liv som kunstner, oppslukt av arbeidet sitt og langt mindre interessert i et aktivt sosialt liv. Om vinteren holdt de til på Wergeland i Bergen, i huset Runeplass. Om sommeren pakket de opp husholdningen, dyrene og Ambrosias studio og flyttet til landstedet “Knatten” på Grimseid utenfor Bergen. De var støttespillere og partnere helt til Marys død.

Ettermæle

Ambrosia fikk betydelig anerkjennelse i sin levetid, og fikk oppdrag fra mange fremtredende personer i inn- og utland. I tillegg til statuen av J.C. Dahl, står hun også bak bronsestatuen av Ole Bull som står i vestibylen på Den nasjonale scene og bysten av Edvard Grieg som står i Grieghallen i Bergen. Minnet etter Ambrosia er også hedret av Bergen by på flere måter. Plassen ved trikkesløyfen på Wergeland, like i nærheten av der huset Runeplass stod, ble i 1992 gitt navnet “Ambrosia Tønnesens plass”, og idag ligger der en kafé ved navn Ambrosia. Runeplass ble flyttet til Hordamuseet samme år, og kan idag leies av kunstnere som ønsker arbeidsopphold.