På sporet av Helene Gottaut, "Wehrmachthelferin" i det okkuperte Norge

I 1975 kom det ut en kort beretning om en lesbisk Wehrmachthelferin (ung kvinne som tjenestegjorde for den tyske militærmakten under annen verdenskrig) på tysk. Passasjen som var skrevet av Lilo Zager (1925–2011), ble publisert i Ilse Kokulas bok Der Kampf gegen Unterdrückung (Kampen mot undertrykkelse),  og den er blitt sitert flere ganger (se f.eks. Grau 1993: 113f.). Zager skildrer i teksten sin hva hennes kjæreste "Helene G." opplevde under annen verdenskrig. Selv var hun ikke blitt kjent med henne før etter krigens slutt i 1945. Kort tid etter ble de et par.

Ifølge teksten var Zagers kjæreste Luftwaffenhelferin (kvinnelig hjelpesoldat i det tyske flyvåpenet) i det okkuperte Norge under annen verdenskrig og bodde "i intimt fellesskap" sammen med en annen Luftwaffenhelferin i Oslo. Da denne kvinnen satte seg til motverge mot påtrengende tilnærmelser fra en mannlig overordnet, skal begge kvinnene ha blitt arrestert. Det hevdes at Helene G. ble dømt for Wehrkraftzersetzung (underminering av den militære makten) og arrestert i konsentrasjonsleiren Bützow i Mecklenburg. Dette var opprinnelig en leir for krigsfanger. Her ble hun plassert i en blokk sammen med seks andre lesbiske kvinner. Vaktpersonalet skal ha hisset russiske og franske krigsfanger opp mot de arresterte kvinnene.

Jeg har gått de delvis motstridende informasjonene om Helene G. nærmere etter i sømmen og har forsøkt å rekonstruere hennes biografi i Mitteilungen der Magnus-Hirschfeld-Gesellschaft (Schoppmann 2018). I det følgende vil jeg gi en kortversjon av det vi i dag vet om hennes livsløp.

Helene Gottaut ble født 29. mai 1923 i landsbyen Herzhorn i Nord-Tyskland. Hun vokste opp som datter av arbeideren Gustav Gottaut og hans kone Elisabeth, født Skrotzki, i byen Glückstadt, ca. 60 km nord for Hamburg. Helene hadde en tre år eldre søster, og begge jentene ble døpt protestantisk. Etter fullført ungdomsskole måtte Helene, på lik linje med søsteren før henne, begynne å arbeide som hushjelp i 1937. Foreldrene hadde trolig ikke råd til å finansiere en utdannelse for dem.

Hvor Helene Gottaut jobbet, vet vi ikke. Bodde hun fortsatt hos foreldrene i nærheten av byparken i Glückstadt? I en alder av 18 år og som ugift ble hun mor til en datter i februar 1942, noe som ble betraktet som en sosial skamplett for både mor og datter til langt inn på 1900-tallet. Om svangerskapet var ønsket og hvem som var barnets far, er ukjent.

I november 1942 ble Gottaut Wehrmachthelferin selv om hennes datter da var bare noen få måneder gammel. Trolig ble hun "tjenesteforpliktet", altså rekruttert på grunn av det Tyske Rikes nødtjenesteforordning fra 15. oktober 1938. Eller meldte hun seg frivillig for å slippe enten foreldrehjemmet eller en problematisk arbeidssituasjon? Hun hørte trolig ikke til de overbeviste nazistene som betraktet sin tjeneste som plikt. Iallfall er det hittil ikke funnet belegg for at hun kan ha tilhørt NSDAP eller en av partiets underorganisasjoner.

Mer enn en halv million unge kvinner tjenestegjorde i den tyske Wehrmacht under annen verdenskrig. I tillegg kom rundt 400.000 kvinner i det tyske Røde Kors og over 500.000 i Reichsluftschutzbund (Maubach 2009: 7). Jo lenger krigen varte og jo flere menn som ble kommandert til fronten, jo større ble behovet for personale i den tyske hæren, i flyvåpenet og marinen – og jo viktigere ble kvinnene. De ble satt inn fremfor alt i etterretningstjenesten, som telefonister, radio- eller fjernskriveroperatører, som stabshjelp på kontorene, men også som de-facto-soldater ved landbaserte våpen mot fly.

Kvinnene ble betraktet som sivilister som var ansatt i den tyske Wehrmacht. De var underlagt militærrettens bestemmelser og ble ikke bare satt til å arbeide i det tyske riket, men til en viss grad også i de okkuperte områdene. Til å begynne med fullførte Helene Gottaut et lynkurs som fjernskriveroperatør i St.-Hubertus-kasernen i Lübeck. Fjernskriveren hadde et tastefelt som stort sett var identisk med skrivemaskinens tastatur, og den tjente til formidling av opplysninger i skriftform og ved hjelp av elektriske signaler (Seidler 1979).

Gottaut kom til Norge i desember 1942, sannsynligvis sammen med andre kvinner fra sitt utdanningskull. Den tyske Wehrmacht hadde okkupert landet uten forhenværende krigserklæring 9. april 1940, på lik linje med Danmark. Etter iherdige kamper måtte de norske stridskreftene kapitulere to måneder senere. I perioder var opptil 400.000 tyske soldater stasjonert i Norge. Fra 1942 til 1945 ledet politikeren Vidkun Quisling (1887–1945) som norsk statsminister en av den tyske okkupasjonsmakten innsatt marionettregjering. I de siste krigsmånedene ble Nord-Norge hensynsløst lagt i grus; før dette var omtrent halvparten av de rundt 1.500 jødiske kvinner og menn, som var registrert i landet i begynnelsen av 1942, blitt deportert fra Norge. De andre lyktes i å flykte til Sverige.

Gottaut tilhørte kompani 14 i det tyske flyvåpenets femte regiment i Oslo, en enhet som eksisterte fra juli 1942 til slutten av 1944.[1] Hun var nå en av "lyn-pikene" som etterretningsassistentene ofte ble kalt på folkemunne på grunn av lynmerket de bar på lua og uniformenes ermer, ikke sjelden med negativ undertone, for det var ikke få som betraktet dem som "soldatertøser". Deres boforhold – ofte var de innlosjert i rom med fire senger – tillot bare i liten grad noe privatliv. Likevel ser Gottaut ut til å ha hatt et kjærlighetsforhold med en kvinnelig kollega. Det var trolig ikke hennes første lesbiske forhold. Hadde hun tidligere – for eksempel under besøk i Hamburg hvor søsteren hennes jobbet – oppsøkt uoffisielle treffsteder for lesbiske kvinner? Slike utesteder, som for eksempel "Querdiele" i bydelen St. Pauli, eksisterte i tyske storbyer som Berlin og Hamburg også i NS-tiden. Det må imidlertid ikke glemmes at de som oppsøkte slike steder sto i fare for å bli arrestert.[2]

Ifølge Zagers rapport skal Helene Gottaut og hennes kjæreste til slutt ha kommet i sjefens søkelys, og de ble skilt fra hverandre med vold. Zager hevdet at Gottaut ble stilt for krigsretten på grunn av såkalt Wehrkraftzersetzung (underminering av militærmakten). Dette var en av det tyske NS-regimet innført straffbar kjennsgjerning i krigssærstrafferetten (§ 5). Rettsstridige handlinger som falt under denne paragrafen – som for eksempel tjenestevegring og regimekritiske ytringer – ble straffet med døden, i mindre alvorlige tilfeller med opphold i tukthus eller fengsel.

Belegg for en slik dom mot Helene Gottaut finnes imidlertid ikke. Dokumentert er det derimot at hun stjal sigaretter fra en annen Luftwaffenhelferin. Gottauts fangemappe, som ikke omfatter mer enn 18 sider, inneholder i hovedsak to dommer fra militærretten for den kommanderende general og befal i Luftgau Norwegen.[3] Dette var på den tiden Eduard Ritter von Schleich (1888–1947), og han var samtidig leder for retten. Formannskapet i hovedforhandlingen ble utøvd av en miliærjustisansatt som jobbet som Wehrmacht-dommer. I tillegg kom to lekdommere. En forsvarer ble bare tillatt i saker der man kunne få dødsstraff.[4]

I det første tilfellet som førte til en rettssak, skal ikke Helene Gottaut ha gitt videre et brev fra en annen Luftwaffenhelferin slik at det kunne sendes "hjem", men i stedenfor skal hun ha røykt sigarettene som befant seg i dette brevet, selv. Gottaut hadde ifølge dommen fra flyvåpenets krigsrett 11. april 1944 "lett for å påvirkes" av andre, og hun ble sett på som "holdningsløs": "Hun betraktes som ikke alltid helt sannferdig. Hennes oppførsel karakteriseres som god."

En av de andre tiltalte var den 21 år gamle Luftwaffenhelferin Else Ignatowitz. Hun hadde jobbet som kontorist frem til hun begynte i det tyske flyvåpenet 2. november 1942. Men mens Else Ignatowitz – det foreligger ingen opplysninger om hennes videre skjebne – ble frikjent, mottok Helene Gottaut en straff på seks ukers arrest. Det var ikke mulig å anke mot en slik dom i en krigsstraffesak.

Tre måneder senere, 25. juli 1944, ble Gottaut dømt på nytt. Den gangen var det Dr. Eichler, krigsrettsråd i det tyske flyvåpenet som var dommer. Gottaut hadde stjålet rundt ti til femten sigaretter fra skapet til en Luftnachrichtenhelferin, en kvinnelig signal-arbeider i tyske flyvåpenet ved navn Thiele, som hun bodde sammen med. Deretter hadde hun røykt sigarettene. Hennes arbeidsprestasjoner og kunnskaper ble karakterisert som "stort sett gode nok" og hennes oppførsel ble beskrevet som "tilstrekkelig" i dommen. Det talte offisielt til hennes fordel at hun "hadde handlet under påvirkning fra sin sterke lidenskap for røyk, som hun pga. sin holdingsløshet ikke kunne sette den nødvendige motstanden mot."

En av de andre tiltalte var i dette tilfellet den 22 år gamle signalarbeideren Henny Handorf. Hun var født som datter av en arbeider og hadde jobbet som ekspeditrise frem til hun ble innkalt til flyvåpenet 2. november 1942. Men mens Helene Gottaut ble dømt til fire måneders fengsel, fikk Handorf en arreststraff på seks uker fordi hun hadde stjålet to truser fra kollegaen Thiele. Om og hvor Handorf måtte sone straffen, er ikke kjent. Hun døde 4. november 1997, ikke langt fra sitt fødested i Mecklenburg, Plau am See.[5]

Verken i det tyske Bundesarchiv (militærarkivet) eller i delstatsarkivet Schleswig-Holstein er det bevart andre dokumenter om Helene Gottaut eller rettssakene mot henne. Derfor kan det ikke avgjøres om kjærlighetsforholdet eller en mulig konflikt med hennes ledere kan han spilt en rolle. Selv om kvinnelig homoseksualitet ikke falt under den tyske straffelovens § 175, ble lesbiske forhold sett på som uønskede, og de kunne få negative følger når de ble kjent under rettssaker som gjaldt andre rettsstridige handlinger.

Helene Gottaut måtte sone straffen i fengselet Dreibergen (i dag: Bützow-Dreibergen) i Mecklenburg fra og med 11. oktober 1944, slik førstestatsadvokaten ved tingretten i Lübeck hadde beordret det. Fengselet hørte til de eldste og mest beryktede straffeanstaltene i Tyskland.[6] Fangemappen til Gottaut inneholder riktignok skjemaene som ble fylt ut ved hennes innsettelse og løslatelse, men ingen opplysninger om hennes liv under fengselsoppholdet, f.eks. angående brevkontakt med pårørende – fanger hadde tillatelse til å skrive ett brev annenhver måned – eller oppførselsprotokoller fra vaktpersonalet. Det fremgår heller ikke om hun måtte arbeide i en utekommando eller ikke.[7]

På den tiden var det to andre kvinner som satt i fengselet Bützow for tyveri, og de ble negativt karakterisert og stigmatisert i dommen fra 10. juni 1944 i og med at det ble sagt at de «pleide lesbisk omgang» med hverandre. Det dreide seg om Auguste S. og Elisabeth Rinck, som begge ble født i Hamburg i 1923.[8] I slutten av 1943 ble de kjent med hverandre i baren "Querdiele". Dette var et treffsted for lesbiske kvinner, som det heter i domsbegrunnelsen fra tingretten i Hamburg.

Begge kvinnene – som ble dømt for at de hadde stjålet klær, kontanter og sigaretter – måtte sone en straff på 15 måneder i fengselet Bützow fra september og oktober 1944. De ble satt til å utføre tvangsarbeid i utekommandoen Wittenburg, rundt 80 km sørvest for Bützow. "Rincks oppførsel i Wittenburg er ikke bra. Allerede i løpet av de første dagene stjal hun poteter, og hun er frekk mot de ansatte", heter det i en av flere negative bedømmelser fra vaktpersonalets side (sit. etter Peters 2005: 130). Elisabeth Rinck oppførte seg flere ganger ikke i overensstemmelse med fengselsforskriftene, noe som førte til at hun gjentatte ganger ble irettesatt.

Kan Helene Gottaut ha blitt plassert i den samme utekommandoen? Kildene forteller oss ingenting om dette, men Lilo Zager hevdet jo i 1975 at hennes kjæreste satt sammen med seks andre lesbiske kvinner i en blokk. Det er maktpåliggende å anta at den leiren Zager beskrev, var en uteleir til fengselet Bützow, og at også utenlandske sivilarbeidere måtte utføre tvangsarbeid i denne utekommandoen. Det er godt tenkelig at vaktpersonalet ytret seg svært nedsettende om de fangene som ble betraktet som lesbiske, og at de ikke skydde fysisk vold.

Da Helene Gottaut hadde sonet sin fengselsstraff på fem og en halv måneder, ble hun løslatt 25. mars 1945. Siden hun ikke hadde noe eget sted å bo, vendte hun trolig hjem til foreldrene. Rundt seks uker senere, 5. mai 1945, ble byen Glückstadt frigjort av den britiske armé, og tre dager senere sluttet annen verdenskrig i og med at Tyskland kapitulerte.

 Gottaut, som da tilsynelatende var syk i lungene, kom på tuberkulosehjemmet Kaiserberg ikke langt fra byen Itzehoe i Schleswig-Holstein. Der møtte hun Lilo Zager, og de to kvinnene forelsket seg i hverandre. At den avvisende holdningen overfor homoseksuelle kvinner og menn i befolkningsmajoriteten igrunnen ikke hadde endret seg siden slutten av NS-styret, skulle også det forelskede paret få kjenne snart. Den vakthavende legen i klinikken, Dr. med. Fritz Rieke, syntes at forholdet mellom dem var uholdbart, og han sendte Lilo Zager hjem fra klinikken i løpet av 1946. Helene Gottaut derimot ble overført til tuberkulosehjemmet Charlottenhöhe ikke langt unna. Her døde hun som følge av sykdommen sin 24. desember 1946. Adskillelsen fra"Leni" – "kvinnen i hennes liv" – må ha såret Lilo Zager sterkt (Kokula 1990: 131). Hun vendte senere hjem til sitt fødested Storkow i Brandenburg. I september 2011 døde hun i Schleswig-Holstein.

[1] Skriftlig informasjon fra Riksarkivet, 28.8.2018. Etter 1944 ble tydeligvis betegnelsen endret til Flyvåpenets regiment nr. 1, avd. 344.

[2] Dette skjedde for eksempel med Henny Schermann og Mary Pünjer, to jødiske kvinner fra Frankfurt/Main hhv. Hamburg, med dødelig utgang. Jfr. Schoppmann 2012.

[3] Landeshauptarchiv Schwerin, 5.12-6/9, saker fra "Landesstrafanstalten Dreibergen-Bützow", Nr. 7560. Sitatene fra dommene jeg presenterer i det følgende er også hentet fra denne mappen.

[4] Om rettspraksisen i Wehrmacht og menn som ble dømt for homoseksuelle handlinger innen Wehrmacht mellom slutten av 1939 og sommeren 1944 se Grau 2011: 320-325.

[5] Muntlig informasjon fra Standesamt Malchow, 14.11.2018. I Landeshauptarchiv Schwerin (saker fra "Landesstrafanstalt Bützow") er det ingen fangemappe etter Handorf bevart. Dokumentasjonen om kvinnelige (ikke-politiske) fanger i form av mapper viser generelt store hull.

[6] I fengselet Bützow satt det mellom 1933 og 1945 rundt 310 personer som ble beskyldt for "homoseksualitet" etter den tyske straffelovens § 175 eller for "naturstridig utukt". Blant dem var det fem kvinner. Se Buddrus 2014.

[7] https://www.bundesarchiv.de/zwangsarbeit/haftstaetten/index.php?action=2.2&tab=7&id=1079 (20.11.2018).

[8] Se Peters 2005: 127-133; Rosenkranz, Bollmann, Lorenz 2009: 183f.