Kristine Munch og Louise Isachsen

I 1881 ble saken tatt opp på Stortinget, og etter flere års debatt og utredning fikk den første kvinnelige studenten komme inn på medisinstudiet. Mellom 1893 og 1900 ble det utdannet 18 kvinnelige leger i Norge. Disse skulle komme til å bli foregangspersoner ikke bare innen medisin, men også i et bredere kvinnesaks- og folkehelseperspektiv. Kristine Munch og Louise Isachsen var to av disse pionerene. 

Samarbeid

Kristine Munch ble født i Horten i 1873 og vokste opp i Kristiania. Faren var prest og hun hadde åtte søsken. Louise Isachsen ble født i 1875 i Drøbak og var datter av en skipskaptein. I et kull på 25 medisinstudenter var de de eneste kvinnene. De ble gode venner, og etter at de var ferdigutdannet i 1900 samarbeidet de også profesjonelt. Som privatpraktiserende leger delte de pasientene mellom seg; Isachsen spesialiserte seg innen gynokologi, mens Munch tok seg av sykdomstilstander over navlen; “de sure mavene, klappende hjertene, såre bringene og de nervøse!” (Munch 1932, 148)

Louise Isachsen var kjent for å være huslig og hjemmekjær. Hun satte pris på å invitere til fest for nære venner, var glad i sine gamle bøker og malerier og hadde et behov for å omgi seg med det som var vakkert. I følge biograf Margrethe Parm ble legeparets hus omtalt som “den vakreste plett ved Holmenkollbanen”. For å bevare harmonien i samboerskapet hadde de to en avtale om aldri å være sinte på hverandre i mer enn et kvarter av gangen. Denne regelen fulgte de etter eget utsagn nøye; når tiden var ute lo de av seg selv, og alt var godt igjen.  

Munch og Isachsen gjorde ikke bare en stor samfunnsinnsats som leger, de var også svært aktive i frivillig arbeid. Gjennom årene var de medlemmer i ikke mindre enn 13 foreninger, og satt i styret for seks, hvorav flere stiftet av dem selv. Blant foreningene de dedikerte tid og krefter til var Kvinnelige studenters sangforening, Kvinnelige studenters kristelige forening, Lægemisjonens forening, Santalmisjonen, Medisinsk selskap, Sebbelows stiftelse og Landskvinnestemmerettsforeningen. 

En uriktig ansettelse

I 1914 opplevde Louise Isachsen å bli forbigått ved ansettelsen av gynelog ved den nye Kvinneklinikken i Oslo. Forbigåelsen var så åpenlys at hun valgte å ta til motmæle. Med kvinnebevegelsen i ryggen leverte hun klage, først til Sosialdepartementet, så til regjeringen. Isachsen hadde mer videreutdanning, mer kirurgisk erfaring, mer forskningsbakgrunn og 6 års lenger ansennitet enn motkandidaten. Begrunnelsene for at han likevel ble foretrukket var mange. Lederen ved Kvinneklinikken mente at en yngre lege ville være mer lojal og tilpasningsdyktig. En kvinne ville være dårlig egnet for undervisning og veiledning av mannlige studenter. Kvinners mentale ubalanse under menstruasjonen kunne dessuten bli problematisk. En ugift kvinnelig lege ville uansett være uskikket til jobben, ble det sagt, da egen seksuell erfaring var nødvendig for å kunne hjelpe kvinner som slet med smerter under samleie, frigiditet og impotens.

Louise Isachsen fikk etter hvert en bekreftelse fra departementsnivå om at ansettelsen hadde vært “uriktig”, men den ble ikke omgjort. At hun og hennes støttespillere tok opp saken til høyeste hold satte imidlertid i gang en større debatt om kvinnelige legers yrkesmuligheter.   

Et par for livet

Var Kristine Munch og Louise Isachsen et par, på mer enn et vennskapelig plan? Det er ikke mulig å si noe sikkert om. Det som er klart, er at de skapte seg et liv sammen, på linje med et tradisjonelt ektepar, med felles hus og hjem, landsted, feriereiser og sosiale nettverk. I likhet med andre kjente kvinnepar i samtiden - som malerne Harriet Backer og Kitty Kielland, og forretningskvinnene Anna Mossevig og Mathilde Nordby -  brøt de med de heteronormative idealene og skapte seg sin egen familie på sin egen måte, som økonomisk selvstendige yrkeskvinner og kollegaer. Verken for Munch eller Isachsen var det å leve sammen med en annen kvinne en annenrangs løsning i mangel på å ha funnet den rette å gifte seg med. Tvert i mot, ingen av dem hadde noe ønske om å dele livet sitt med en mann. De var begge dypt religiøse og næret en generell skepsis til menn og menns måte å styre verden på. Som Kristine Munch formulerte det: 

Vi var dessuten i vår studentertid temmelig sterkt innpodet med den kristne kvinnesakstanke. Den er nemlig at kvinnen eier mest av de egenskaper som Jesus Kristus saligpriser, nemlig ydmykhet, kjærlighet, saktmodighet, barmhjertighet, renhet i hjertet, og derfor skal de arve jorden! Nu har mannen forsøkt å underlegge seg verden ved kraft og mot, vilje, logikk o.s.v., men har ikke nådd frem. Nu skal kvinnen løfte livets standard høit og seirende fremme Guds rike. (Munch 1932, 146) 

Du kan lese mer om Kristine Munch og Louise Isachsen i Cecilie Arentz-Hansens bok “Kvinder med begavelse for lægevirksomhet” (2018). Boken finnes i Skeivt arkivs bibliotek og er tilgjengelig for hjemlån.