Lesbisk i alternative ungdomssubkulturer

Min historie blir nok litt anderledes fra mange andre. Den blir nok også litt lang, for det kreves litt kontekst.

Som 14-åring ble jeg dratt inn i en av de større ungdomssubkulturene i Norge, den sentrert rundt Japansk populærkultur. Gjennom folk jeg ble kjent med på de stadig mer besøkte arrangementene oppdaget jeg et av Oslos mange alternative ungdomsmiljøer, det som på den tiden var sentrert rundt spor 19 på Sentralbanestasjonen. "Emoene på spor 19", som de ble kalt.

For en lesbisk jente som ennå ikke hadde tatt sin manglende interesse for gutter som et tegn på noe, siden hun heller ikke hadde forelsket seg i noen jente (og som en nerdete jente som hatet konformitet og verdsatte individualitet over alt, var det kanskje ikke så rart at ingen Bærumsjenter, med sine uniformer bestående av trange bukser, gummistøvler og dunjakker, vekket interessen) ble dette begynnelsen på en veldig bedagelig spasertur ut av skapet som egentlig aldri hadde vært der.

I dette miljøet var det ikke bare høyt, farget hår og opprevne band-T-skorter som gjaldt. Det var også et uhyre infløkt sosialt nettverk hvor alle som "var noe" hadde hooket up med hverandre. Forskjellen fra mange andre ungdomsmiljøer var at kjønn i stor grad var irrelevant. Bifil og panseksuell var de vanligste merkelappene folk satte på seg selv. Gutter med eyeliner klinte med gutter klinte med jenter klinte med jenter med piercinger. Og selv om jeg satt på sidelinjen (og heiet på venninnen min i hennes romantiske og seksuelle ned- og oppturer), var dette garantert med på å gi meg et veldig uproblematisk forhold til min egen legning da jeg senere ble sikker på den.

I tillegg til dette kom populæriteten til de sjangrene av Japansk tegneseriekultur som i vestlige land ofte kalles "yaoi" og "yuri". "Yaoi" (som i Japan kalles "Boys love", uten apostroff og det hele) henviser til serier som skildrer romantiske (og ofte seksuelle) forhold mellom to gutter eller menn. Disse seriene er ofte skrevet av kvinner, for kvinner, og er av mange forstått som en slags fantasi for jenter, som kan fantasere uhindret av de strenge begrensningene lagt på kvinnelig seksualitet. På tilsvarende vis er "yuri" ofte skrevet for menn, selv om morsomt nok er disse seriene ofte mye mer uskyldige enn de ofte svært pornografiske "yaoi"-seriene. Sier kanskje noe om vår mangelfulle forståelse av seksualitet.

På denne måten var jeg både i det virkelige liv og på diverse nettsamfunn omgitt av folk som ikke bare tolererte, men hyllet forhold mellom to av samme kjønn (virkelige eller fiksjonelle) som noe som fortjente å feires. Jeg har vage minner fra denne tiden om at jeg begynte å HÅPE at jeg kunne forelske meg i jenter, det virket så fantastisk. Jeg kunne se på bilder av to jenter i et forhold og ønske at jeg også kunne få oppleve noe sånt. Men jeg trodde fortsatt ikke at jeg hadde vært forelsket, og dermed at jeg ennå ikke kunne være sikker. (I ettertid ser jeg at jeg nok var småbetatt av flere av "internettvennene" mine, jenter jeg chattet med daglig og møtte på arrangementer et par ganger i året. Mens vi diskuterte karakterer fra seriene vi så på, ble det mye av det jeg nå innser at var særdeles nerdete flørting.)

Det tok noen år, men kort tid etter at jeg hadde fylt 17 fikk jeg min første kjæreste. Hun sendte meg en melding etter det jeg naivt nok ikke hadde tenkt på som en date, og brikkene falt endelig på plass. Endelig ga alt mening, alt jeg hadde trodd var vennskapelig beundring og idealisering var egentlig en heftig forelskelse. I februarkulden satte jeg ned på en snødekket benk og stirret på telefonen, hjerte i halsen og sommerfugler i magen og alle klisjeene jeg ikke helt hadde trodd på var plutselig sanne. Jeg kom ut til foreldrene mine samme kvelden (siden jeg endelig kunne være SIKKER), med skjelvende stemme selv om jeg ikke var i tvil om at de ville imøtekomme dette med åpne armer. Vi endte opp med å drikke te og se på BBC-programmer om antikviteter, jeg med både mamma og pappas armer rundt meg. Allerede neste dag inviterte jeg kjæresten min hjem, og hun ble en like naturlig del av familien som kjæresten til lillesøsteren min.

Skolen var også helt uproblematisk. På en av Oslos mer alternative videregåendeskoler, hvor alle var politisk aktive og alle gikk med hjemmestrikkede ullgensere, var jeg ikke den første til å komme ut som noe annet enn streit. På samme måte som jeg fikk min første kjæreste via sms, kom jeg ut ved å sende en gruppetekst til et par venner for å forklare at nei, jeg kunne ikke komme på klassefesten fordi jeg hadde fått meg kjæreste kvelden før, og ja, plis spre det, det er ikke hemmelig. Da jeg kom på skolen på mandag var det bare positive reaksjoner, og en av mine nærere guttevenner ga meg for første gang en stor klem.

Alt dette begynner nå å bli noen år siden, og mye har forandret seg. Jeg går ikke lenger utelukkende i flagrende, svarte klær. Jeg er ikke lenger sammen med hun som lærte meg så mye om meg selv, på godt og vondt. Jeg har ikke lenger kontakt med han som ga meg klemmen. Og jeg har lært mye om at ikke alle hadde det så enkelt som meg med å akseptere (glede seg!) over legningen sin.

Og selvfølgelig skulle jeg ønske at ting kunne ha vært enda mer optimalt. At den første gangen jeg hørte ordet "lesbisk" ikke hadde vært da det ble brukt som et skjellsord i fjerde klasse. At jeg ikke som 6-åring hadde resignert meg til at hvis jeg skulle bli sammen med noen i klassen, måtte det være han med den spisse nesa, for han var den eneste som var eldre enn meg. (Kjønnsroller er et fengsel vi alle blir oppdratt i.) At jeg ikke den dag i dag skal ha problemer med å diskutere min tiltrekning til jenter med andre, etter så mange år med det automatiske svaret "nei, jeg liker ingen, jeg". (Alltid til spørsmålet "hvilken gutt i klassen synes du er kjekkest?)

Men min historie er fortsatt en historie uten noen ordentlige nedturer (og egner seg dermed kanskje dårlig til filmatisering), og for det er jeg takknemlig. For meg var det å innse at jeg var lesbisk det samme som å finne mer av min indre styrke, og det var ironisk nok mye enklere å navigere dette som alternativ tenåring enn nå, som ung voksen på leting etter fasiten på voksentilværelsen. Av og til tenker jeg tilbake på de dagene da livet (blant annet) besto av å sy om gotiske klær (så de ikke skulle være som de ANDRE hadde), oppdage nye band og artister ingen andre hadde hørt om, for så å prøve å finne andre som HADDE det, å henge i tegneseriebutikker og dele japanskimportert godteri med folk man hadde møtt samme dagen. Eller dagene som kom senere, med politiske demonstrasjoner nærmest ukentlig, vegan-måltider på Blitz-huset, alternative konserter. Og innser at det var en fin tid, på mange måter, men det jeg har nå er også fint. Og forhåpentligvis blir det jeg har i fremtiden enda bedre.