Lesbisk og selvdestruktiv

Jeg vil ikke akkurat si at historien jeg skal fortelle er en solskinnshistorie om det å komme ut av skapet. Eller at den handler så mye om å komme ut av skapet i seg selv. Homofobien jeg har møtt på veien har aldri vært fra noen andre enn meg selv. Kanskje hadde ikke følelsene mine rundt det å være lesbisk vært så såre og vanskelige hvis samfunnet hadde vært annerledes, men samtidig tror jeg ikke at samfunnet alene har skylden i alle de såre følelsene. For uansett hvor mye det tilrettelegges for homofili, hvor åpent og tolerant samfunnet hadde vært hadde det ikke endret ønsket mitt om å ikke «være» hun lesbiske. Jeg tror jeg har visst lenge, veldig lenge at jeg liker jenter. Jeg husker spesielt en gang jeg hørte hva lesbisk var for noe, jeg må ha vært rundt 10 år, mitt første instinkt var å be til gud (selv om jeg aldri har trodd på gud). Jeg ba til gud om at jeg ikke skulle være lesbisk - av alt her i verden var det, det siste jeg ville.

Jeg ba om å være annerledes på andre måter - bare ikke lesbisk. Så tidlig som 14 års-alderen utviklet jeg følelser for en venninne i klassen min. For å kompensere og dekke over disse følelsene la jeg sjelen min i å finne gutter og menn jeg kunne like, jeg jobbet hardt for å prøve bli forelsket i noen av det motsatte kjønn. Jeg prøvde snakke om menn hele tiden, lure meg selv og andre til å tro at jeg var forelsket i en mann. Etter hvert gikk jeg mer ekstremt til verks. Jeg begynte ligge med menn, også voksne menn. For de finnes også, noen menn som er villig til å utnytte jenter i sårbare situasjoner. Jeg var dessverre ikke gammel nok til å forstå at at dette var overgrep.

Jeg tok på meg en karakter, hun seksuelt frigjorte med masse erfaring med menn. Alle skulle vite hvor mye jeg likte menn. Jeg holdt denne fasaden oppe en god del år. Jeg er ikke stolt av det. På videregående kom en venninne ut av skapet til meg. Hun var lesbisk. Jeg trøstet og roste henne, jeg likte å være den heterofile venninnen, som ikke var som henne. Selv om jeg innerst inne visste at også jeg var det. Det føltes så mye bedre å være den venninnen som ikke var det, men som var støttende. Det var så lett å akseptere henne, men ikke meg selv. Jeg forelsket meg igjen i en jente og denne gangen sprakk boblen. Jeg klarte ikke styre meg lenger, jeg trengte å prate med noen om de følelsene jeg hadde. Jeg kom ut av skapet, riktignok som bifil. Jeg hadde jo bygget opp denne karakteren om den mannelskende seksuelt frigjorte kvinnen - jeg kunne jo ikke nå innrømme at alt bare var en løgn. Jeg prøvde hardt å passe på at jeg snakket like mye om menn som kvinner. At ingen skulle skjønne at jeg helte mer mot den ene eller den andre siden. Jeg passet på å fortatt ligge med menn så ingen skulle skjønne det. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor jeg ikke kunne godta meg selv, bare være fri.

Det var ikke før jeg var 24 år at jeg innrømmet for meg selv og andre at jeg var lesbisk, ikke bifil - at det kun var kvinner jeg var interessert i. Det skjedde spontant da jeg snakket om erfaringer med menn med en venninne, hun spurte meg bare rett ut «du er ikke bare lesbisk da?» Åpningen lå der på et sølvfat og jeg benektet det ikke. Mange i min omgangskrets tenkte nok og tenker kanskje enda at på dette tidspunktet hadde jeg hatt såpass dårlig erfaring med menn at det ikke var rart jeg hadde ”blitt“ lesbisk. Sannheten er vel heller motsatt, jeg har disse dårlige erfaringene med menn nettopp fordi jeg prøvde være noe annet enn jeg var.

For å avslutte denne historien i en litt lystigere tone, har jeg i dag omfavnet min lesbiske orientering, det skjedde i møte med andre lesbiske eldre kvinner som jeg så opp til. Jeg fikk forbilder jeg ønsket være som. Så idag har jeg ikke bare akseptert det, men jeg er også stolt av å være en lesbisk kvinne. Det siste jeg vil er å be til gud om å bli heterofil.