Engelen

Meg? Jente, 20 år, vestlandets glade gater. Ex-kristen, ateistisk forkjemper med mang en bønn i baklomma. Min historie er kanskje ikke så ulik alle andres. Men heller kanskje ikke så veldig lik.

Jeg oppdaget regnbuens vakre farger i en alder av 12. Det var i møte med den vakreste kvinnen jeg noen gang hadde satt øynene mine på. Som pubertetsunge og altfor forsiktig, skremte hun livsgnisten utav meg. Jeg var så forelsket at jeg holdt på å gå i veggen. Jeg gjorde det nok også. Ikke rent bokstavelig, men dog. Det gikk sakte og smertefullt opp for meg at dette mennesket var en kvinne, og at jeg, som også var(/er) en kvinne, da måtte ha en form for skeivhet i meg. En grusom, uhelbredelig skeivhet. Redselen for dette store skumle L-ordet holdt på å ta knekken på meg. Ikke bare var jeg lesbisk, men kristen og lesbisk. Det kunne bare ikke skje. Det måtte ikke skje. Hvorfor meg? Det var en evig lang tunnel, uten lys i noen ende. Å si det til noen var umulig, og jeg turte ikke tenke tanken på å komme ut av skapet noen gang. Aldri. Hva med Gud, hva med vennene mine, hva med alle i kirken, hva med alle haterne, familien min. Jeg kunne ikke være det. Jeg kunne ikke fortelle at jeg var det. Det. DET. Men. Så. På ett eller annet vis. Hvordan og hva jeg tenkte aner jeg ikke, men plutselig en dag, rundt klokken ett en april dag, greide jeg å rable ned noen ord på et ark, om at jeg trodde jeg var lesbisk. Og joda, jeg gav den til henne. Det vakreste mennesket i verden. Vel og merke etter at den hadde ligge i bukselommen min i flere dager. Varm og klam. Redd og forvirret. Hun, 14 år eldre, gift med en mann og mor til to barn, smilte varmt til meg og kom med de vennligste ordene jeg kunne tenke meg. Ja, hun var faktisk litt lettet, hun som hadde trodd jeg var aldeles på de gales vei. Akkurat det kunne jeg selvsagt ikke skjønne. Vi snakket tross alt om L-ordet! Men det gikk fint. For henne betydde det ingenting. Og etterhvert begynte betydningen å synke for meg også. I dag har jeg alt å takke henne for. En så god tilbakemelding hjalp meg virkelig på veien mot å komme ut for resten av nettverket. Men ikke minst for meg selv. Så usikker og så livredd, deprimert og full av angst kan man ikke unne noen å være. En engel som henne, var utrolig god å ha. All takknemlighet.