Jente, 18

Jente, 18, lesbisk biseksuell.

Jeg føler at jeg går rundt med en skam jeg ikke trenger å ha. Det er nesten ingen i mitt miljø som vil meg noe vondt. Jeg blir respektert og forstått om jeg bare tørr å si det. Det er jeg nesten sikker på. Pappa tok det kjempefint da jeg brølte L ordet i trynet på`n stakkar, der`n sto og kutta grønnsaker og lekte med katta. Samtidig. "Åja, tror du det ja… Skal vi snakke om det?" "NEI" "Nei, ok". Tusen kilo letta fra skuldrene. Men mamma, nei mamma kan aldri få vite noe. Ikke før jeg er gift omtrent. Jeg tror egentlig ikke hun hadde hatt noe imot det. Mamma har alltid vært den første til å respektert, godtatt og forsvart de "rare" sidene mine. Men det er en og annen gangen at hun kan komme med en kommentar eller noe til tv’n f eks, som gjør meg usikker uansett. Å ikke få annerkjennelse fra sin egen mor må være noe av det verste et menneske kan oppleve. Om så alle andre vender deg ryggen så vil du ha mora di der. Jeg er så redd for at de bare skal tro at det er en periode, noe jeg innbiller meg, at det går over. En ungdomsgreie. Men det er jo ikke det. Jeg kjenner meg selv ganske godt etter atten år med grublerier. Kanskje vil jeg beskytte dem. De bekymrer seg nok over meg fra før av.

Jeg tror det er vanskeligere å bli lykkelig som skeiv. Det er en lengre vei å gå. Men folk på min egen alder tar det som regel kult. Jeg ble spurt en gang, av en lærerinne faktisk, om jeg hadde opplevd noen vonde reaksjoner på legningen min, og jeg kunne ikke komme på en eneste en. Ikke at så veldig mange hadde fått muligheten til å reagere, men likevel. Noen måneder senere hadde vi klassefest, og noen gutter ble ganske innpåslitne og overfalt meg og jeg lå på sofaen og kava motvillig med de over meg da bestevenninna mi, den eneste i klassen som viste hvordan ting sto til, drog ut ledningen på stereoanlegget, stilte seg opp på stuebordet og brølte "Hu er lesbisk for helvete, la henne være". De ga seg. Jeg fikk stående applaus og alle kvinnene på festen stilte seg i kø for å kysse og klemme på meg. Jeg ble fullere enn fullest men for ei artig opplevelse å tenke tilbake på nå. Så enkelt kan det altså gjøres. I samfunnsfagtimen året etter på var det et par kristenfundalister som fikk så hatten passa. De hadde et snevert, uvitende og gammeldags syn på homofile og det rysta hele klassen at noen turte å komme med sånne påstander offentlig når de selv viste godt at det satt "flere av oss" der. Adrenalinet pumpa i meg og jeg holdt en lang og god forsvarstale der jeg pekte på funn og statistikker og naturfenomener og jeg rista, jeg ble kjempevarm, jeg skalv i stemmen. Klassen reiste seg nok en gang til stående applaus, lærerinna grein og vi fikk fri et kvarter tidligere.