Skeiv partipolitikk? En studie av stortingspartienes håndtering av "skeive" politiske saker fra 1970-årene til 2016
Dette er et sammendrag av masteroppgaven til Janny Sjåholm levert ved Universitetet i Bergen våren 2020. Prosjektet ble støttet med masterstipend fra Skeivt arkiv.
Masteroppgaven min har hatt som mål å fylle dette forskningshullet. Den har undersøkt om man kan identifisere partipolitiske mønstre ved skeiv politikk, hvilke sektorpolitiske felt det har blitt knyttet til og om det eventuelt har fremstått som et eget sektorovergripende felt. Videre har oppgaven studert hva stortingspolitikerne har snakket om når de har snakket om skeiv politikk. Oppgaven har i stor grad basert seg på stortingspartienes partiprogram i perioden 1945-2016 og på saksgangsdokumentene til ulike skeive politiske saker fra 1970-årene frem til 2016. Fire større politiske saker har blitt tillagt spesiell vekt: særskilt strafferettslig vern for homofile (1981), partnerskapsloven (1993), felles ekteskapslov (2008) og lov om endring av juridisk kjønn (2016).
Homopolitikken oppstår
Venstre var det første stortingspartiet til å aktivt ta stilling til skeiv politikk, da de i 1968 programfestet at de ville avskaffe § 213 i Straffeloven. Paragrafen kriminaliserte sex mellom menn, og ble avskaffet fire år senere, i 1972. Avskaffelsen av § 213 var en forutsetning for senere homopolitikk. Det var først etter at den ble opphevet at andre homopolitiske saker, som for eksempel adgang for homofile i Forsvaret, ble tatt opp på et parlamentarisk plan. Etter avskaffelsen programfestet også Sosialistisk Venstreparti homopolitikk for første gang, det skjedde i 1975. Den programfestede politikken til de to partiene dreiet seg frem til midten av 1980-tallet i hovedsak om likestillingspolitikk og justispolitikk.
Særskilt strafferettslig vern for homofile var en slik sak som opptok disse partiene. I 1981 ble dette den første store homopolitiske saken etter avkriminaliseringen. Selv om SV og Venstre allerede har vedtatt støtte til et slik vern, var det Arbeiderparti-regjeringen som fremmet forslaget etter at de også hadde satt i gang en utredning. I Stortinget støttet SV og Ap forslaget enstemmig, mens Kristelig Folkeparti gikk enstemmig imot. Høyre og Senterpartiet anså saken som et «samvittighetsspørsmål», og fristilte representantene sine i avstemmingen. I Stortinget ble spørsmålet om diskrimineringsvern for homofile sett på som et spørsmål om ytrings- og trosfrihet. Det var likevel varierende hva politikerne forankret synspunktene sine i; jeg har identifisert en «teologisk diskurs», en «samvittighetsdiskurs» og en «minoritetsdiskurs». Den teologiske diskursen avviste forslaget med bakgrunn i kristen moral og etikk samt en bekymring for tros- og ytringsfriheten, mens samvittighetsdiskursen gikk imot forslaget på bakgrunn av at de anså det som en trussel mot ytringsfriheten. Minoritetsdiskursen, representert ved forkjemperne for loven, fremhevet derimot homofile som en minoritetsgruppe med behov for særskilt vern.
Homopolitikk blir familiepolitikk
Etter særskilt strafferettslig vern for homofile ble vedtatt i 1981 begynte enda flere politiske partier å programfeste homopolitikk. Høyre, Ap og Sp programfestet på midten av 1980-tallet programerklæringer til støtte for skeiv likestillingspolitikk. SV og Venstre programfestet imidlertid mer omfattende politikk. For dem tok homopolitikk form som likestillings-, skole-, helse- og familiepolitikk. Dette var også tydelig i politikken som ble tatt opp av politikerne. I denne perioden fjernet Sosialdepartementet homofili som sykdomsdiagnose, og innledet et samarbeid med homofile organisasjoner for å arbeide mot hiv og aids. Det var likevel partnerskapsloven som skulle bli den dominerende skeive politiske saken etter særskilt strafferettsligvern for homofile.
En av sakene SV og Venstre programfestet var at de ville kjempe for regulering av likekjønnet samliv, som senere tok form i partnerskapsloven. Loven ga likekjønnede par de samme rettighetene som gifte par, utenom rett til adopsjon, assistert befruktning og kirkelig vigsel. Forslaget om loven ble først fremmet som et tverrpolitisk privat lovforslag av to representanter fra SV, to fra Ap og én fra Fremskrittspartiet i 1990. Forslaget fikk ikke flertall da, men ble senere fremmet av Ap-regjeringen i 1993. Et samlet Ap og SV var igjen forkjemperne for loven (Venstre var ikke på Stortinget), sammen med et mindretall i Sp, FrP og Høyre, som også under denne saken var fristilt av "samvittighetsgrunner". KrF var igjen eneste parti til å gå samlet mot forslaget. Når motstanderne av loven snakket om partnerskapsloven, snakket de i hovedsak om ekteskapet som institusjon. For dem representerte partnerskapsloven en trussel mot selve samfunnets grunnstruktur. De inngikk i en "bevaringsdiskurs", som ønsket å bevare ekteskapets særstilling. Forkjemperne representerte en "utviklingsdiskurs", der loven representerte en positiv samfunnsutvikling som var ønsket velkommen.
Regnbuefamilien
Alle var imidlertid ikke fornøyd med partnerskapsloven. Flere var kritiske til at deres forhold ikke ble formelt likestilt med ulike kjønnede pars forhold samt manglende rettigheter rundt foreldreskap. Frem til felles ekteskapslov ble vedtatt i 2008, som den store skeive politiske saken etter partnerskapsloven, dreide flere av de mindre sakene seg om partnerskapsloven, sammen med utvidete diskrimineringsbestemmelser. Partnerskapsloven ble blant annet forsøkt opphevet av KrF samt utvidet til å inkludere stebarnsadopsjon i 2002. Alle stortingspartiene engasjerte seg i skeiv politikk utover 1990-tallet og tidlig 2000-tallet – KrF gikk for eksempel imot loven som helhet, mens FrP gikk imot adopsjon for likekjønnede par. Det gikk også motsatt vei, ved at for eksempel SV og Venstre gikk inn for adopsjon og ekteskap.
Dette, gjennom felles ekteskapslov, ble fremmet av den rødgrønne Stoltenberg I-regjeringen i 2008. Felles ekteskapslov åpnet opp for at likekjønnede par kunne inngå ekteskap på samme vilkår som ulikekjønnede par. Regjeringen hadde gjort denne saken til del av regjeringsplattformen sin, med forbehold om at Sp kunne fristilles. Sp og Høyre var de eneste fristilte partiene i denne saken, da FrP gikk over til å stemme samlet mot forslaget, sammen med KrF. Ap, SV og Venstre stemte altså samlet for lovforslaget. Under debatten var stortingspolitikerne spesielt opptatt av barns beste og likestilling. Jeg har identifisert to diskurser i denne debatten, en «kjernefamiliediskurs» og en «likestillingsdiskurs». Forkjemperne av loven tok del i en likestillingsdiskurs, hvor de var opptatte av at loven ville likestille både barn med foreldre av samme kjønn med andre barn og likekjønnede par som ønsket seg barn med ulikekjønnede par. Representantene for kjernefamiliediskursen snakket om lovforslaget som en trussel mot barns beste og barnas rettigheter. For dem handlet lovforslaget om at voksnes ønsker ble satt foran barns rettigheter.
Fra homopolitikk til skeiv politikk
Etter at felles ekteskapslov ble vedtatt i 2008, flyttet de politiske partiene fokuset fra skeiv familiepolitikk til likestillingspolitikk. Dette gjaldt både for de politiske sakene som ble vedtatt etter 2008, og for politikken som ble programfestet. Partiene plasserte skeiv politikk innen kontekster som blant annet likestillings-, helse- og internasjonal politikk. På det parlamentariske planet var det hovedsakelig saker knyttet til diskriminering og levekår som opptok stortingspolitikerne. Blant annet åpnet Stoltenberg II-regjeringen opp for asylsøknader med bakgrunn i at ens seksuelle identitet var grunnlag for forfølgelse i hjemlandet, og la frem en levekårsundersøkelse om transpersoner og en handlingsplan for LHBT-personer. Samtidig utviklet denne politikken seg fra å fokusere på homofile og lesbiske til å ha et skeivt «perspektiv». Politikk knyttet til kjønnsidentitetstematikk ble i økende grad tatt opp fra midten av 2000-tallet.
Dette ble spesielt synlig ved lov om endring av juridisk kjønn i 2016. Etter felles ekteskapslov var dette den neste store skeive politiske saken på Stortinget. Loven ble fremmet av
Solberg-regjeringen, etter at Stoltenberg II-regjeringen tidligere hadde satt i gang utredningen som lå bak lovforslaget. Lovforslaget åpnet opp for at man kunne søke om å endre juridisk kjønn uten å ha gjennomgått kjønnsbekreftende behandling og irreversibel sterilisering. I denne saken stilte Ap, SV, MdG, FrP, Venstre og Høyre seg positive til forslaget, mens KrF og Sp gikk imot det. Under debatten var politikerne spesielt opptatt av å snakke om barns beste, noe som kom til utrykk gjennom to diskurser: en "frihetsdiskurs" og en "konsekvensdiskurs". Forkjemperne for lovforslaget tok del i frihetsdiskursen, som la til grunn at også barn måtte ha friheten til å definere seg selv og å være seg selv, noe de mente lovforslaget tok hensyn til. For representantene for konsekvensdiskursen, altså motstanderne av lovforslaget, handlet derimot barns beste om å beskytte dem mot uante konsekvenser og feil valg.
Skeiv partipolitikk?
Masteroppgaven min har vist at skeiv politikk i økende grad har blitt et sektorovergripende felt siden 1972, med koblingspunkter til en lang rekke sektorpolitiske felt. Av disse har
likestillings-, helse- og familiepolitikk historisk sett fremstått som de dominerende feltene. Samtidig med denne utviklingen har skeiv politikk blitt et mer mangfoldig felt – fokuset har flyttet seg fra homofile og lesbiske til et bredere, skeivt perspektiv. Fire av partiene har vært konsekvente med tanke på skeiv politikk, på ulikt vis. SV, Ap og Venstre har fulgt et liberalt partipolitisk mønster i skeive politiske spørsmål, mens KrF har fulgt et konsekvent, konservativt partipolitisk mønster. Noe annerledes er det for Sp, FrP og Høyre. Disse partiene har utviklet en fristillingstradisjon, forankret i at skeive politiske spørsmål ofte har blitt sett på som «samvittighetsspørsmål». Samtidig har det vært en variasjon gjennom tid; disse partiene har generelt sett blitt mer liberale i nyere tid, med Høyre som det mest utpregete eksempelet. Oppgaven har også vist at det stortingsrepresentantene har snakket om når de har snakket om skeiv politikk har endret seg. Det har likevel gått en rød tråd gjennom de ulike diskursene knyttet dette feltet, der barns beste og likestillings-perspektivet har stått sentralt.