Bruno Vogel

Bruno Vogels novellesamling Es lebe der Krieg! (Krigen leve!) kom ut fem år etter første verdenskrig, og den gjorde forfatteren berømt med et brak. Boken kom i flere opplag innen kort tid og ble gjenstand for en flerårig rettssak samt tilhørende avisdebatt. I sine fortellinger hadde Vogel bearbeidet sine erfaringer som soldat ved fronten, for krigens grusomheter hadde gjort ham til en overbevist pasifist. Men novellenes drastiske realisme var for sterk kost for mange av hans lesere, og forfatteren ble satt under tiltale for «blasfemi» og «utbredelse av utuktige skrifter».  I 1926 ble han dømt til en bot på 500,- riksmark – et for ham «skyhøyt» beløp som voldte ham et sjokk.

Men Vogel lot seg ikke knekke av rettssaken og fortsatte å skrive. I dag er han fortsatt mest kjent for sin bok nummer tre: ungdomsromanen Alf  fra 1929. Den er siden blitt stående som en klassiker i tysk homo- såvel som antikrigslitteratur.[1] Romanen handler om Alf og Felix, to venner i tiden første verdenskrig herjet. De to er glad i hverandre. Boken skildrer imidlertid ikke noen idyll, krigens galskap og samfunnets bannlysing av den homofile kjærligheten ødelegger vennenes lykke. Alf er ikke bare en kjærlighetsroman, den framstår også som en undersøkelse av sammenhengen mellom kjærlighet og krig i et samfunn som bygger på undertrykkelse og urett. For å få den skjulte relasjonen mellom krigsbegeistring og seksualundertrykkelse fram i lyset tok Vogel psykoanalytiske forklaringsmodeller i bruk.

Allerede tidlig på 1920-tallet engasjerte Vogel seg i homoseksuelles kamp for sine rettigheter, som på den tiden først og fremst besto i opplysning om og agitasjon mot den tyske § 175. Den gjorde seksuelle forbindelser mellom menn straffbart. Bare noen få år etter første verdenskrig stiftet Vogel en organisasjon i sin hjemby Leipzig som skulle virke helt i Magnus Hirschfelds ånd. Legen og seksualopplyseren fra Berlin hadde stiftet verdens første interesseorganisasjon for homofile allerede i 1897: Wissenschaftlich-humanitäres Komitee (WhK). Men Vogel ble skuffet: Hans forening utviklet seg til en lokal «koseklubb». Derfor forlot han Leipzig og flyttet til Berlin hvor han snart begynte å arbeide for Hirschfelds Institut für Sexualwissenschaft.

Allerede før nazistene kom til makten, ble Vogel tvunget til å forlate Tyskland. I 1931 flyttet han til Wien hvor hans venn Otto Böhlmann (1911–1987) hadde begynt å studere medisin. Også her ble de vitne til nazistiske overgrep og gatekamper, og i slutten av 1933 flyktet de to til Sveits og videre til Norge. Vogel beskrev sin tid nord for polarsirkelen senere som «en vanskelig periode», for en forfatter i eksil er nesten alltid en forfatter i nød: «Ingen arbeistillatelse, de eneste tyskspråklige avisene i Elsass-Lothringen, sult, og i Tromsø hvor vi slo oss ned etter noen uker, bitter vinterkulde. Forstandig som han var, flyktet min venn, som fortsatt hadde et gyldig reisepass, til England, hvor han lovstridig vasket kopper og tallerkener i en kneipe, og så til Sør-Afrika hvor den økonomiske lykken begynte å smile til ham.»[2]

Vogel selv fikk beskjed fra det tyske konsulat i Bergen om at det hemmelige statspolitiet Gestapo hadde erklært passet hans for sperret. Papirene han hadde sendt inn for å få dem forlenget, ble holdt tilbake. I slutten av 1936 fikk han nye reisedokumenter etter direkte inngripen av den daværende norske utenriksministeren Halvdan Koht. På den tiden berettet nordnorske aviser ofte om et «spøkelsesfly» som lokale bønder og fiskere hevdet å ha sett. Folk flest mente det måtte dreie seg om optiske bedrag eller overtroiske hallusinasjoner. Men Vogel viet disse spøkelsesflyene øket oppmerksomhet og fant ut at det nesten utelukkende var folk som bodde langs jernbanelinjen fra Kiruna til Narvik som hadde «hallusinert dem fram». For Vogel var saken heretter klar som dagen – selv om nesten alle hans venner og bekjente var overbevist om at det var forfølgelsesvanvidd han led av. «Det er tenkelig at tyskerne ville marsjere inn i Belgia eller Nederland når det blir krig, men Norge – bare latterlig», sa de.[3] Som vi vet, skulle det vise seg at de ikke hadde rett.

I januar 1937 tok Vogel avskjed med Tromsø og reiste mot nye kyster. Hans mål het Afrika, som siden ungdomstiden hadde vært lengselens kontinent for ham. Nå bydde den Sørafrikanske Union på en ny begynnelse – ikke bare for Bruno Vogel og Otto Böhlmann, men også for deres norske venn Gudmund Sørem (1917–2011) fra Tromsø. Vogel og Böhlmann hadde blitt kjent med ham mens han fortsatt var gymnasiast, 17 år gammel.  I en periode tok Sørem timer i tysk hos Vogel, og han oversatte enkelte av hans artikler til norsk slik at Vogel kunne sende dem inn til avisredaksjoner i Tromsø og Oslo.[4]

I Sør-Afrika arbeidet Vogel i de mest forskjellige yrker: som bud, vekter, fri skribent og møbelsnekker. Böhlmann og Sørem livnærte seg i en tid som handelsreisende i børster og koster. Men etter at den tyske Wehrmacht hadde angrepet Norge i april 1940, meldte Sørem seg inn i den sørafrikanske hær selv om han egentlig betraktet seg selv som pasifist. Kampen mot nazismen krevde dette offeret. Mens Otto Böhlmann giftet seg og stiftet familie, fulgte Bruno Vogel Sørems eksempel i begynnelsen av 1942 og ble frivillig soldat han også. Men to år senere ble han erklært som ikke tjenestedyktig. Han led av hjertebesvær og nervøse forstyrrelser.

bruno_and_friends_swimming.jpg

 Etter annen verdenskrig fant Vogel en stilling som reporter for et ukeblad, så ble han frilans-journalist, og til slutt arbeidet han på en møbelfabrikk. De to årene der betegnet han senere som sin mest verdifulle tid i Sør-Afrika, fordi han fikk mange slags kontakter med svarte – noe som var forbudt for hvite ellers. Apartheid hadde Vogel vært motstander av helt fra begynnelsen av. Det «solfylte Sadistan» forlot han derfor endelig i 1953 og flyttet til London.[5]

Her arbeidet han to år på Wiener Library, et banebrytende forskningssentrum som hadde viet seg til den vitenskapelige forskningen på Holocaust, og senere ble han privatsekretær. Å skrive skjønnlitterære tekster hadde han riktignok aldri sluttet med, men samme aktiviteten som på 1920-tallet utviklet han ikke. For sine senere manuskripter fant han ikke noe forlag mer. Så lenge helsen ikke forhindret ham, engasjerte Vogel seg i anti-apartheid-bevegelsen og arbeidet aktivt i National Council for Civil Liberty.

I slutten av 1970-årene opplevde Bruno Vogel en viss renessanse i det tyskspråklige området. I 1977 kom det ut en ny utgave av hans debutbok Es lebe der Krieg! fra 1924, og året etter fulgte et annet forlag i Vest-Tyskland med å utgi Alf på nytt. Romanen ble også utgitt i en engelsk utgave i 1992 – fem år etter Vogels død. I 1983 kom Es lebe der Krieg! ut enda en gang som opptrykk på et japansk forlag, og i DDR fulgte et par år senere en samling med Vogels tidlige fortellinger fra 1920-tallet. Selv om det var blitt veldig stille rundt Vogel i hans sene år ellers, var han som forfatter og tidsvitne ikke glemt. I begynnelsen av 1980-årene oppsøkte til og med den tysk-britiske seksualviteren og forfatteren Charlotte Wolff (1897–1986) Vogel i London for å snakke med ham om hans minner om Magnus Hirschfeld og hans Institut für Sexualwissenschaft. Wolff arbeidet da på sin omfattende biografi om Hirschfeld, som kom ut i 1986.

alf_deutsch_und_englisch.jpg

Bruno Vogel har aldri betraktet seg selv som en stor forfatter. Det var som han sa først og fremst «urettferdighet, dumhet, grusomhet, rasetull, snikfull løgnaktighet o.l.» som opprørte ham og fikk ham til å skrive.[6] Hans fortellinger og hans eneste roman Alf er av heller enkel natur sett med en litteraturviters øyne, men det rokker ikke ved Vogels fortjenester som oppreist Hitler-motstander, pasifist, antirasist og forkjemper for de homofiles rettigheter. Med sitt enkle språk og sin oppriktige og ærlige form har ikke minst hans Alf begeistret og berørt generasjoner av lesere i de tyskspråklige land. Bruno Vogel var et menneske som tilsynelatende kjente en grunnleggende fremmed- og hjemløshet i verden. Norge, norsk kultur og sine egne år i «midnattsolens land» beholdt han, ser det ut for, som et godt minne livet ut. Landet var et fredens tilholdssted for ham som han hadde måttet forlate altfor tidlig. Verken Sør-Afrika eller Storbritannia skulle kunne erstatte det i hans øyne. Så sent som i 1970-årene kunne Vogel i private brev henspille på Sigbjørn Obstfelders berømte vers fra 1893: «Jeg ser, jeg ser … / Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt … »

Bruno Vogel: Møtet

Dette er et stykke av et feltpostbrev:

En merkelig oplevelse må jeg ennu fortelle dig. Det var i midten eller slutten av mars. Vår divisjon hadde atter engang stormet hine bedrøvelige to hundre meter terreng, som den i løpet av de siste måneder så ofte hadde erobret og tapt igjen.

Den engelske sperreild funksjonerte ikke riktig, og vi var uten altfor store tap trengt inn i de britiske skyttergraver.

På ny begynte en av de redselsfulle nærkamper: Mennesker i feltgrå og khakibrune uniformer forsøker å kvele hverandre – pistolskudd – slam – blod – skingrende skrik – fortvilte brøl – legemer, fryktelig opflenget av bajonetter – eksploderende håndgranater – forbannelser – ansikter av kamerater, gresselig fortrukket så man neppe kjenner dem igjen – matt ynking – en skriker navnet på en kvinne – hodeskaller kløves av skarpslipte spader – noen roper på sin gud –

Og de døendes øine, de døendes øine ...

Men fordi jeg ikke mer hadde til hensikt å ta livet av andre mennesker, trakk jeg mig tilbake til en forlatt forbindelsesgrav. Jeg dreier om hjørnet ved et maskingevær og står rett overfor en engelskmann.

Et ungt menneske av usedvanlig skjønnhet. Det er ikke mulig å skildre det. Det falt mig ikke det minste inn å flykte eller si ham noe, forklare at jeg slett ikke legger vekt på krigerske laurbær – jeg bare står og er grepet av hvor vakker gutten er.

Som en flamme flagrer hans lyse hår i vinden.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg stirret slik på ham, det var sannsynligvis bar noen få sekunder. Kanskje formodet han bak min stumme forbauselse en særlig ondskap – han tar fatt på spaden sin, løfter armen til slag – fremdeles ser jeg hvor pen han er, og helt fjernt tenker det inne i mig at dette er enden på livet mitt – han slår til – og nu skjer det underlige: I siste øieblikket rykker han spaden til siden, og våpenet slår klaskende i lerjorden.

Derefter går han videre.

Jeg får en fryktelig hjertebanken, jeg begynner å skjelve i alle lemmer og må lene mig mot gravveggen.

Da kommer gutten tilbake. Hit til mig.

Tar mig i hånden og sier: «I thank you.»

Og går igjen.           

Helt likefrem: I thank you – takk skal du ha ...

Teksten er trolig oversatt av Gudmund Sørem, Bruno Vogels norske venn fra Tromsø. Den tyske originalen står i romanen Alf (nyutgave fra 2011, S. 156-157).

Noter:

[1] Alf ble utgitt i et fjerde opplag i Tyskland i 2011: Vogel, Bruno: Alf. Eine Skizze und ausgewählte Kurzprosa. Utg. av Raimund Wolfert. Hamburg, Männerschwarm Verlag.

[2] Vogel, Bruno: Vita. Anlässlich der Neuauflage meines Romans «Alf» [etterord], i: Vogel, Bruno: Alf. Lollar, Achenbach 1977, s. 236. Til norsk ved Raimund Wolfert.

[3] Vogel: Vita (som fotnote 2), s. 237-238.

[4] Skeivt arkiv presenterer en kort fortelling av Bruno Vogel i sammenheng med denne biografiske artikkelen (se nedenfor). Originalen befinner seg i Raimund Wolferts privatarkiv.

[5] Ordet „Sadistan“ er en oppfinnelse av Bruno Vogel, og det skal avsløre det sørafrikanske apartheid-regimet som sadistisk.

[6] Bruno Vogel i et brev til Franz Hammer, 20.1.1969. Sit. etter Wolfert 2012, s. 270.