Det hele begynte hos "Mor i Nøden"
I forbindelse med Det norske forbundet av 1948s (DNF-48) 70-årsjubileum 20. mai 2020, presenteres her for første gang den fullstendige historien om Erling Næss, noe som avviker en del fra hittil vedtatte sannheter... blant annet hvem som var den første formannen i DNF-48.
Norsk seksjon av det danske Forbundet af 1948 ble stiftet 20. mai 1950 på Bislett hospits i Dalsbergstien 21 i Oslo, i en bygård eiet av Erling Næss (1895-1992), alias "Mor i nøden".
Selv om få kjenner navnet hans, så hadde 54 år gamle Næss kanskje mer enn én finger med i spillet rundt etableringen av Forbundet.
I denne artikkelen spør jeg om Erling Næss var én av flere nettverksbyggere som i stillhet la grunnlaget for etableringen av en gryende norsk homobevegelse.
Vestlendingen hadde slått seg opp fra den ytterste fattigdom til å eie 12 bygårder. Tilnavnet fikk han for sin innsats for å hjelpe mennesker som hadde kommet skjevt ut i livet.
Det er ulike versjoner av i hvilken leilighet stiftelsen skjedde. Likeså hvordan stiftelsesmøtet kom i stand og hvem som ble valgt til første formann i det provisoriske styret.
Hittil har det vært opplest og vedtatt at reklamemannen Rolf Løvaas var første formann i den norske underavdelingen av Forbundet af 1948.
Dette er i samsvar med et innlegg av Løvaas selv i DNF-48 sitt blad Oss imellom januar-april 1959, samt Hans W. Kristiansens bok Masker og motstand (Kristiansen 2008, 140).
En historisk artikkel i Blikk juni 2000, med Axel Axgil og Arne Heli som kilder, hevder derimot at Rolf Løvaas først ble valgt til formann fem måneder senere, i oktober 1950, også denne gang på Bislett hospits.
Men hvem ledet i så fall foreningen de første fem månedene?
Som skribent i Fritt Fram, forløperen til dagens Blikk, hadde jeg i 1990 gleden av å intervjue 94 år gamle Erling Næss i forbindelse med homobevegelsens 40 års-jubileum.
Norges første "homohus"
Bare to år før sin død, var han både fysisk og mentalt frisk. Med sin gode hukommelse ble han en gullgruve til informasjon om homolivet i Kristiania fra før første verdenskrig da han flyttet fra Vestlandet til Kristiania.
Hospitset i Dalsbergstien var ikke noe tilfeldig møtelokale for etableringen av DNF-48, men heller en institusjon gjennom en mannsalder, der både norske og utenlandske homofile valfartet gjennom 28 år.
Og "hospits" på den tiden var noe annet enn et slitent herberge for rusbrukere.
På homohistoriske byvandringer i Oslo har jeg formidlet hvordan Bislett hospits nærmest fungerte som et uoffisielt homohus siden Erling Næss kjøpte eiendommen i 1930.
Homofile hadde ikke mange steder å gå, så man streifet fra toalett til toalett. Og det kunne være kaldt! Hos Erling var det hjerterom og husrom både sent og tidlig for en kopp kaffe. Og var man heldig fikk man kanskje også "noko attåt".
Etter at Erling solgte Bislet hospits i 1958, flyttet han etter hvert til Bjerregaardsgate 17, der jeg intervjuet ham 26.5.1990. Han satt rett overfor meg, tok hendene mine og nærmest flørtet med meg. Jeg følte at jeg bokstavelig talt holdt hundre års homohistorie i hendene.
Bursdagsselskap ble til DNF-48
I motsetning til andre kilder, fremstiller Erling Næss stiftelsen av Forbundet i 1950 nærmest som en tilfeldighet.
Erling forteller:
- Selv hadde jeg familie i Danmark som jeg besøkte titt og ofte. I 1948 ble det danske Forbundet dannet med Axel Lundahl Madsen (Axel Axgil) som formann. Jeg hadde gleden av å være med på treff på Fyn i påsken 1950. I forhold til Norge, virket Danmark som et paradis. Jeg sov i rommet ved siden av der H.C. Andersen ble født. Bare på båten ut var vi 80-90 stykker. I tillegg kom en rekke småbåter. Jeg spurte en homse på båten: "Er hele Danmark homofil?".
Erling Næss traff danske Axel Lundahl Madsen flere ganger i Danmark og Lundahl Madsen besøkte Næss i Oslo og bodde på Bislett Hospits.
Erling forteller videre:
- Tilbake i Oslo skulle vi feire en gebursdag i min leilighet 20. mai med Axel Lundahl Madsen til stede. Jeg fortalte selvfølgelig om mine opplevelser i Danmark: "Tenk om vi kunne danne et slikt forbund her hjemme". Ja, alle var enige i det. Klokken 20 møttes vi hos meg, og klokken 0l-0130 om natten var forbundets Norgesavdeling et faktum.
Det ble valgt et provisorisk styre med kasserer og formann. Og ifølge ham selv, så var Erling Næss en periode den første formannen!
Erling utdyper:
- Jeg var formann den første tiden. Om høsten dro jeg igjen til Danmark for å få mer informasjon. Vi var jo en underavdeling av det danske Forbundet. Jeg så at ledervervet var svært krevende og ansvarsfyllt, og ga dette fra meg allerede etter et halvt års tid.
- Vi hadde mang en hard dyst den gangen. Møtene måtte arrangeres under falskt navn. Overfor myndighetene følte vi oss som jagede forbrytere. For å kamuflere virksomheten, brukte vi navnet ”Foreningen for by og bygd”.
- Det ble opphold i foreningsarbeidet en tid. En i styret som var alkoholiker satte over styr en masse penger. Ingen gjorde imidlertid krav på dem i ettertid.
Magasinet Blikk skriver i juni 2000:
Da Rolf Løvaas forlot Bislet hospits den kvelden (20.5.1950), var han ennå ikke leder av Det norske forbundet av 1948. Det hadde oppstått en diskusjon mellom Bjørn Hansen og Rolf Løvaas. Hansen, danskenes kontaktperson og den tiltenkte lederen i den norske avdelingen, hadde tatt til orde for en sosial forening. Løvaas tok til motmæle. Dette førte til at Hansen ikke ble valgt til leder. (...) Det skulle gå nøyaktig fem måneder til før Det norske forbundet av 1948 tok formelt form. (...) Nå lå alt til rett for at Løvaas skulle bli leder. Det endelige møtet ble holdt den 20. oktober 1950, også det på Bislet Hospits. Løvaas ble formelt Norges første homoleder og den videre kursen for arbeidet ble staket ut (Wiig og Walderhaug 2000, 24).
Under Skeive dager i Oslo 1990 ble Erling Næss personlig hyllet av daværende leder av DNF-48, Kjell Erik Øie, på Edderkoppen teater.
På denne bakgrunn spør jeg om denne delen av norsk homohistorie må skrives om eller utforskes nærmere?
Via sin varmestue for byens uønskede elementer, bidro Næss gjennom årtier til et nettverk som etter hvert ble til DNF-48.
Spørsmålet er om Erling Næss hadde en pådriverrolle under etableringen av DNF-48, og om han var foreningens første formann i et provisorisk styre?
Les mer om Erling Næss, eller "Mor i nøden" som han ble kalt, i del 2 av denne serien.
Apropos:
- Man kan spørre seg om Forbundet av 1948 overhodet ville ha blitt opprettet i 1950 hvis det ikke var for de nettverkene som hadde blitt spunnet med utgangspunkt i pissoarer og parker i de foregående tiårene, skriver Hans W. Kristiansen i sin doktoravhandlingen Kjærlighetskarusellen fra 2003.
Bråten, Beret. 2004. Kjærlighetskarusellen. Kjønnsforskning.no, 29.1.2004.
Riksantikvar Nils Marstein uttalte ved fredningen av urinalet Kjærlighetskarusellen i Stensparken i Oslo i 2009 at ”Offentlige avtreder hadde betydning som utgangspunkt for sosial nettverksdannelse. Dette har vært en av flere forutsetninger for framveksten av en organisert homofilibevegelse.”
Referanser:
Bergens Arbeiderblad. 1975. 80 år. Bergens arbeiderblad, 30.7.1975: 3 (skjevt ut i livet).
Jordåen, Runar. 2003. "Frå synd til sjukdom? Konstruksjonen av mannleg homoseksualitet i Norge, 1886-1950." Hovudfagsoppgåve i historie, Universitetet i Bergen.
Kristiansen, Hans W. Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920-1970. Oslo: Unipub, 2008.
Løvaas, Rolf. 1959. Forbundets historikk. Oss i mellom, januar-april 1959, 4.
Skeid, Svein. 1990. Intervju med Erling Næss. Fritt Fram, (7-8), 28-34.
Wiig, Hans T. og Arne Walderhaug. 2000. Det skulle startes en forening. Blikk, (6b), 23-26.