Fincken
Frimerket ble lagt ned i 1988, og da var det slutt på en epoke på 10 år. Det ble mye øl- og bruskassebæring. Frimerket var starten på aksjeselskapet Lysthuset AS som dannet grunnlaget for Fincken.
Men før den tid inngikk vi en kontrakt med Studio 52 i C. Sundts gate. Grunnen til at vi var nødt til å forlate Frimerket, var skjenkeutvalget som begynte å stramme inn på ulovlige skjenkesteder, f.eks. på Handelshøyskolen, Fantoft, Roklubben og andre idealistiske klubber. Det begynte å brenne rundt føttene våre, også. Så når Studio 52 tok konktakt med oss, begynte vi forhandlingene. Inntektene som vi hadde fått inn hver helg, var jo borte.
Vi fikk en kontrakt med Studio 52 om at vi hadde ansvar for dørvakt, DJ og rydding av glass pluss garderoben. Inntekter herfra skulle gå direkte til HBB som kompensasjon for tidligere inntekter. Da dette var på plass, startet Studio 52 opp nyttårsaften 1988-89.
Vi fortsatte med homokampen i Fosswinckelsgate hvor vi hadde kontor, som også var kafé lørdag formiddag med vafler og kaffe. Det var viktig å ha dette tilbudet hvor vi hadde seminarer, diskusjoner og mange former for spill som også var et viktig sosialt tilbud. Og det var alltid en å snakke med dersom du hadde noe på hjertet.
Men på Studio 52 var det tid for dans og sjekking i en lykkelig rus. Vi hadde flere arrangementer der, alt fra pizzakvelder og rekeaften til karneval med stor suksess, og flere homofestivaler med teatergrupper (her var jentene helt topp). 10-årsjubileum for HBB ble holdt der.
Etter noen år begynte samarbeidet å rakne. HBB fikk ikke pengene de var lovet og hadde krav på. Det ble nedsatt en komité som hadde som oppgave å se om vi kunne starte for oss selv. Mitt ønske var å finne lokaler i sentrum. Det å komme ut av skapet og vise omverden at vi var som resten av samfunnet med alle nyanser. Lokalene i Nygårdsgaten 2a syntes vi var midt i blinken. Jeg snakket med frisørsalongen i samme huset og fikk vite at det var et advokatfirma i Drammen som hadde ansvaret for utleie. Steinar Aagesen visste vi hadde mange bygårder i Bergen. Da Rolf Monsen traff ham i Sentralbadet og spurte om han visste hvem som eide huset, svarte han at det hadde han kjøpt for noen uker siden. Komiteen fikk se på lokalene og det var akkurat noe slikt vi hadde hatt i tankene. Store kontorlokaler i andre etasje, og det kunne bli en fin kafé i første. Det å ha kontor og kafé i samme huset, var helt i ett med våre drømmer.
Nygårdsgaten 2a hadde vært urmaker Finckelsens gamle lokaler. Etter det hadde det vært forskjelllige butikker. Det var viktig at de store vinduene ut mot gaten i kafeen ikke ble dekket til, for hva hadde vi å skjule. Det ble noen kraftige reaksjoner fra gjestene, men de ble vant til det. Jeg ble flere ganger intervjuet i avisene og sa da at alle var velkommen, men at det ble drevet av homofile, og dette var gjestenes sted. Vi hadde laget et folkeaksjefond, Lysthuset AS, hvor brukerne var medeiere via kjøp av aksjer, brukerne følte da mer at dette var deres plass. Denne ideen kom frem tidligere på et møte hos meg, og Johan Nerdrum som jurist hadde kjennskap til dette.
Vi hadde en dyktig arkitekt og en stor gjeng med frivillige som hjalp til med å sette stedet i stand. Navnekonkurranse ble utlyst, og avgjørelsen falt på Fincken. Vi startet uten skjenkebevilgning 17. mai 1992, og uten øl- og vinrettigheter var alt usikkert. Vi var noen som snakket med politikerne og prøvde å få frem hvor viktig dette stedet var for homsene og lesbene i byen. Og vi fikk gehør for dette, det ble tatt opp i bystyret, og der ble det flertall. Dermed var det klart for en ny åpning den 5. juni samme året. Homsene og lesbene hadde ikke hatt en slik kafé i Bergen før, hvor du gikk rett inn fra gaten og at det lå i første etasje. Så homopolitisk var det et stort skritt.
Møblene som kom fra et tidligere konditori pluss fargene som var fargerike, gjorde at stedet også ble en attraksjon i byen vår. Veggene var bare uten noe å se på. Så vi startet med utstillinger meget fort. Den første torsdag i hver måned ble det hengt nye kunstverk opp, i alle sjangre. Så det ble et galleri, også, med store diskusjoner blant gjestene så vel som blant personalet. Intensjonen med dette var å bygge broer mellom homofile og heterofile i stedet for å sitte på hver sin øy. De utstillingsansvarlige var Rolf Monsen og Gøran Ohldieck. Det ble laget mange arrangementer de første årene.
Alle var velkommen, men det var på homsene og lesbene sine betingelser. Dersom noen ble krenket av uvitende gjester, ble de som krenket, utvist fra stedet. Homsene og lesbene skulle føle seg trygge. Det ble ingen toleranse for sjikane.
Dag-kafeen fungerte meget bra, og det var fullt fra vi åpnet kl. 11.00 til vi stengte kl. 00.30. Da Det akademiske kvarter åpnet, tok de mye av formiddagsgjestene fra oss. Vi prøvde å lokke dem tilbake, men vi var nødt til å gjøre noe selv. Det ble satt ned en velforening i Nygårdsgaten, og vi hadde festival sammen med butikkene i nærområdet, Det akademiske kvarter og Internasjonalt senter. Gatens motto var Mot rasisme og ja til toleranse. Vi prøvde å bygge et nettverk som vi hadde å støtte oss på dersom det oppsto noen problemer. Kakene og ostepaien var kjent utenfor Fincken, og maten ble laget av Anne Lise Karlsen.
Det å lage Fincken var å rive ned murene som vi hadde vært nødt til å ha.
Torleif Pedersen
Teksten sto først på trykk i Skråskrift 4/2011