Gurine Helgesen og Olivia Andersen
Gurine Helgesen var dotter av ein bakar i Egersund. Sjølv arbeidde ho som «nåtlar», det vil seia at ho sydde overlær på sko. Olivia Andersen var også fødd i Egersund og arbeidde som kontordame ved byens elektrisitetsverk.
Begge var religiøse, først metodistar, seinare pinsevenner.
Dette kan me lesa om i slektsboka for Helgesen-slekta i Egersund av Leif Eskedal. Han bruker «Egersunderne i Trondhjem» - forsøk på en familiekrønike», av Ørvar Helgesen som kjelde til Gurine og Olivia si livshistorie. Helgesen skreiv følgjande om si tante Gurine og relasjonen hennar til ««tante» Olivia». Sistnemnde var:
En myndig dame, som i mangel av egen, gjorde tante Gurines slekt til sin, noe også alle godtok. Hun hadde vært kassererske på E-verket og ble kalt «Kronen på Verket» i byen. Klar i toppen og med et praktisk grep på tingene. I mange år var hun formannskapsmedlem for Høire i bystyret, men da Kristelig Folkeparti ble dannet, havnet hun straks der. Hennes nye parti satte henne imidlertid ikke opp på valglisten, så partiet ble i hennes øyne straks noe nærmest antikrist (Ørvar Helgesen sitert frå Eskedal 2000, 176).
Ørvar Helgesen skriv også at ord som sambuar, homofil eller lesbisk var ukjende i hans oppvekst. Då Gurine og Olivia var på besøk hos slektningar, hadde ei kusine av han kome med ei merknad om at «Olivia er mannfolket». Helgesen skriv vidare:
Dette har ligget i bakhodet uten at jeg forsto hva det betød den gang. Det som vakte spekulasjoner, var at Olivia alltid var kledd i streng drakt med knickers under skjørtet og med skjorte og slips og var tydelig den mannlige part i et samboerforhold. Dette er mine personlige refleksjoner, og jeg har aldri luftet temaet med noen (Helgesen sitert frå Eskedal 2000, 205-206).
Gurine og Olivia hadde gjensidig testament; den lengstlevande skulle arva den andre, og når begge var døde skulle arven gå til Gurine sine slektningar.
Kjelder:
Eskedal, Leif. 2000. Slekten Helgesen fra Egersund. Bergen.
Statsarkivet i Stavanger (Digitalarkivet). Egersund sokneprestkontor, Klokkerbok nr. B 8, 1882-1892, s. 6.