Justus Lockwood

I 1904 nevnte den tyske legen og seksualforskeren Magnus Hirschfeld (1868–1935) i boken "Berlins Drittes Geschlecht" (Berlins tredje kjønn) en "urnisk kunstner" som omtrent et år i forveien hadde invitert til "jour fixe" i sitt herskapelige hjem. Ifølge Hirschfeld mottok husverten de besøkende i "en slags mellomtrinnskledning, en mellomting mellom prinsessekjole og embetsdrakt" (Hirschfeld 1991: 65).[1] De musikalske presentasjonene – og her tenkte Hirschfeld fremfor alt på husvertens sanger for baryton- og altstemme samt klaverspillet til en "dansk pianist" – skulle ha vært av høy kvalitet. Noe liknende skrev også psykiateren Paul Näcke (1851–1913) litt senere i en artikkel (jfr. Näcke 1991). Verken Hirschfeld eller Näcke nevnte navn, men det er i dag ikke tvil om at den "urniske" kunstneren de talte om, var den baltiske adelsmannen Willibald von Sadler-Grün. Han var en fremragende sanger og en "travestiens mester" som elsket å opptre som dronning eller prinsesse, og han hørte før første verdenskrig til venne- og gjestekretsen rundt Magnus Hirschfeld og hans Wissenschaftlich-humanitäres Komitee (WhK), verdens første interesseorganisasjon for homoseksuelle (jfr. Hergemöller 2010: 1015). Hvem den "danske" pianisten som akkompagnerte ham var, har lenge vært ukjent. Men i dag kan vi gå ut fra at han slett ikke var dansk, men norsk, og at hans fulle navn var Justus Henry Lockwood.[2]

Det er ennå ikke mulig å tegne noe utfyllende livsbilde av Justus Lockwood, men forskjellige dokumenter og skriftlige uttalelser fra personligheter som kjente ham, kaster lys over hans livsvei. Justus Henry Lockwood ble født i Bergen 26. januar 1852 som sønn av den velstående kjøpmannen Henrich James Lockwood (1817–1874) og hans kone Rasmine Christine, født Kleve (1827–1889).[3] Farfaren Justus Busch Lockwood (1784–1839) var amerikaner og flyttet til Bergen rundt 1814. Moren Rasmine Christine Kleve kom fra en musikalsk familie, hennes far Rasmus Cornelius Kleve (1798–1833) hadde vært instrumentmaker og cellist (jfr. Berg 1945: 72). Rundt 1865 bodde familien på Klosteret på Nordnes i Bergen, på denne tiden en av byens finere adresser.

ubb-kk-1318-0036_md.jpg

Ifølge barndomsvennen, den senere kjente bergensforfatteren John Paulsen (1851–1924) som kom fra mer beskjedne kår, var foreldrehjemmet til den "krøllete Justus" nærmest "en ny verden":

Her hersked en moderne eleganse. På væggen hang malerier af bekjendte kunstnere, i gyldne rammer [...], og portierer ved dørene, på gulvet tykke Brüsselertæpper. Her var også piano, hvad vi i mit hjem først fik, da min yngste søster vokste til og skulde lære at spille. Og hvis jeg ikke feiler, var taget i spisestuen dekoreret med blomster og fugle, hvad der var en sjeldenhed i hin tids bergenske hus (Paulsen 1911: 92).

I Paulsens beskrivelser kommer tydelig beundring til uttrykk, og en viss misunnelse vekket av kjensgjerningene om at den unge Lockwood eide et stort dukketeater og at han takket være familiens økonomiske forhold tidlig kunne leve ut sin interesse for litteratur og teater.

Lockwood ble innskrevet ved Bergen katedralskole i 1862, men sluttet der i 1869, tilsynelatende uten å ha fullført utdanningen.[4] Året etter solgte faren huset på Klosteret, og det er sannsynlig at familien forlot Norge.[5] I senere norske folketellinger finnes det nemlig ingen spor etter dem.

John Paulsen var trolig homoseksuell, og i sine erindringer hevder han at han ble "især fortrolig" med Lockwood (Paulsen 1911: 25).[6] Men det er uklart hva som kan legges i denne formuleringen. Det er heller ikke kjent om Paulsen og Lockwood holdt kontakten etter 1870. Magnus Hirschfeld skrev i boken Die Homosexualität des Mannes und des Weibes (Mannens og kvinnens homoseksualitet) at en av hans "hjemmelsmenn, en uranier som har reist mye" hadde meddelt ham at "etter hans erfaringer og opplevelser er Bergen den mest homoseksuelle byen i verden" (Hirschfeld 1914: 534). Det er blitt antatt at Paulsen kjente Hirschfelds "hjemmelsmann" (Jordåen 2008: 55), og det er trolig at det var nettopp Lockwood som hadde fortalt Hirschfeld om sine inntrykk fra hjembyen.

Det ser ut til at familien Lockwood flyttet til København i 1870. Iallfall bodde faren i den danske hovedstaden da sønnen ble student ved det Kongelige musikkonservatoriet i Leipzig fire år senere. Lockwood hadde tidlig vist interesse for klaverspill og fikk undervisning av den tyskfødte pianisten og komponisten Ernst Haberbier (1813–1869) som tilbrakte sine siste leveår i Bergen. En annen av Lockwoods musikklærere het "Neubert", og trolig dreier det seg her om den norske pianisten Edmund Neupert (1842–1888) som bodde i København i 1870-årene. En annen opplysning som tyder på at Lockwood studerte en viss tid i Danmark, er at hans lærer i musikkteori var den danske komponisten Johan Christian Gebauer (1808–1884). Dette kan også være en forklaring på hvorfor både Magnus Hirschfeld og Paul Näcke senere betegnet Lockwood som dansk.

Fra høsten 1874 til sommeren 1878 var Justus Lockwood student ved musikkonservatoriet i Leipzig. I privatprøver fremførte han blant annet verker av Bach, Clementi, Beethoven, Chopin og Mozart. Ifølge to vitnemål som er bevart i konservatoriets arkiv, var Lockwood en flink elev og en ypperlig pianist. Hvem han hadde omgang med i Leipzig er ukjent, men i 1874 var det hele tolv musikere fra Norge som ble studenter ved konservatoriet i Leipzig. Den mest berømte av dem er i dag komponisten Christian August Sinding (1856–1941) fra Kongsberg. Et bevart fotografi fra 1877 tyder dessuten på at Lockwood i Leipzig var venn med den tsjekkiske filosofen Tomáš Garrigue Masaryk (1850–1927), som i dag er best kjent som Tsjekkoslovakias første president.

annonse_19.05.1880.bergen_adresse.png

Lockwood forlot konservatoriet i Leipzig sommeren 1878 og førte etterpå en tilsynelatende skiftende tilværelse med opptredener i forskjellige byer, kanskje hovedsakelig i det tysktalende området. Det helt store gjennombruddet som pianist lyktes ham imidlertid ikke, og det foreligger få skriftlige belegg om hans virke. I dag er det derfor heller ikke kjent nøyaktig hvor han bodde til sin død i 1912. Men det er dokumentert at han i perioder holdt til i både München, Mainz, Berlin og Dresden. Flere ganger må han også ha oppholdt seg i Danmark, for den danske fløytisten Ragna Norstrand (1878–1976) nevner ham i sine erindringer (Norstrand 1969: 9). 20. mai 1880 var Lockwood tilbake i Bergen og holdt en konsert med verker av Grieg, Beethoven, Liszt og andre. I avisen Bergen Adressecontoirs efterretninger sto det en annonse om konserten en dag i forveien (BAe 1880).

Høsten 1896 tilbrakte den franske juristen Eugen Wilhelm (1866–1951) noen dager i München, og i den anledningen ble han kjent med Lockwood. Wilhelm var homoseksuell og tidlig på 1900-tallet en av de mest aktive medarbeiderne til Magnus Hirschfelds Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen (Årbok for seksuelle mellomtrinn). I sin dagbok betegner Wilhelm Lockwood som svensk, og han beskriver ham som "vennlig, meget underholdende, men ytterst kvinneaktig i adferd og samtale." Riktignok mislikte han dette siste, men han noterte også at han gjerne og særskilt vil minnes en ettermiddag han tilbrakte sammen med Lockwood og tre andre kjenninger, blant dem en franskmann ved navn Jacques. Den ettermiddagen gjorde mennene en utflukt til "Groß Hesselohe der jeg, liggende i Jacques‘ armer, kysset ham, der han fortalte blid om sine eventyr og der jeg i et beundringsverdig landskaps herlighet og en underbar høstkveld lang nøt øyeblikket uten bekymringer."[7]

Det er ikke klart hvorfor Wilhelm påsto at Lockwood var svensk. Trolig foreligger det bare en unøyaktighet, for spesielt dyp synes kontakten mellom Wilhelm og Lockwood aldri å ha blitt. Det som til en viss grad knyttet de to til hverandre, var en felles venn, den da allerede avdøde dommeren Edmond North (1857–1895) fra Illkirch-Graffenstaden i Alsace. Som Wilhelm skrev, skulle Lockwood ha vært Norths "venn". Hvor og hvordan North og Lockwood ble kjent med hverandre, er ikke dokumentert. Wilhelm møtte ikke Lockwood igjen før i 1901, det vil si fem år senere. Igjen noterte han i dagboken sin om Lockwood: "Han har ikke forandret seg (hyggelig samvær, men veldig overfladisk og ytterst effeminert)." Rundt ti dager senere, i pinsen 1901, oppholdt Wilhelm seg noen dager i Wiesbaden, og en gang overnattet han i nabobyen Mainz hvor han og Lockwood tilbrakte "en god kveld" sammen.[8] Det kan til og med tenkes at det var Lockwood som i den anledningen inspirerte Wilhelm til sin store rundreise gjennom Skandinavia bare noen uker senere (jfr. Dubout og Wolfert 2013).

Selv om de gjentatte møtene stort sett synes å ha vært hyggelige, skulle det gå seks år før Wilhelm og Lockwood traff hverandre igjen, denne gang i Berlin. Rundt årsskiftet 1907/08 skrev Wilhelm i sin dagbok: "På kafé Continental i Potsdamer Straße godt frekventerte sammenkomster hver kveld, det er alltid rundt 50 homoseksuelle der. Om man ble boende i Berlin, ville man der kunne finne hyggelige og vakre karer og venner for et varig forhold. Der har jeg også møtt en del gamle bekjente igjen: Kuhn, legen fra Essen, Lockwood, den tidligere vennen til Edmond North som nå bor i Berlin og som jeg ikke har sett på fem eller seks år."[9]

På denne tiden må Lockwood allerede ha stått i forbindelse med Wissenschaftlich-humanitäres Komitee i en årrekke, for i organisasjonens månedsrapporter het det om et møte i 1903 at «herr Lockwood og herr v. Sadler-Grün fylte kvelden på en behagelig måte ved klaver- hhv. sangforedrag» (Herzer og Pfäfflin 1998: 19). At de to kunstnerne ikke bare sto for den musikalske underholdningen på ett eller flere av WhKs møter, men også privat var venner, bekreftet Wilhelm da han nevnte Lockwood en siste gang i sin dagbok. Våren 1913 besøkte nemlig Wilhelm Sadler-Grün i Paris – "en venn av den nylig avdøde Lockwood".[10]

Justus Lockwood døde av lungebetennelse, 10. desember 1912 på et sykehus i Dresden.[11] Da var han 60 år gammel. Han var fortsatt ugift og hadde muligens opptrådt som pianist helt til det siste, for hans offisielle adresse var det mondene hotellet Bellevue like ved hoffoperaen. Hvor Lockwood bodde fast på den tiden, er ikke kjent, men WhK hadde tydeligvis ikke mistet ham helt av syne. Det kan imidlertid se ut som om kontakten var blitt litt løs. I et kort notat i Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen holdt Magnus Hirschfeld og hans medarbeidere bare fast at den "fremragende kunstneren" Justus Lockwood var død rundt årsskiftet 1912/13, uten å nevne den konkrete dødsdatoen (JfsZ 1913: 248).

Sett med dagens øyne er det ikke så mye hans musikalske talent som har gitt Justus Lockwood et varig ry. Selv om det ikke blir tydelig hvor kontinuerlig hans samarbeid med WhK var, er det sannsynlig at det var nettopp han som var Hirschfelds «hjemmelsmann» når det gjaldt homoseksualitet i Norge. Takket være sitt vennskap med Willibald von Sadler-Grün og Eugen Wilhelm samt Magnus Hirschfelds anmerkninger om mer eller mindre berømte "urninger" i sin tid, er Lockwood fortsatt ikke glemt. Ved siden av rettshistorikeren Ebbe Hertzberg (1847–1912) fra Kristiania er han en av de aller tidligste homoseksuelle nordmenn vi vet om i dag (jfr. Jordåen 2015).