Kjell Lillevik

Ein av dei "tause" homoseksuelle som på tidleg 1960-tal likevel skreiv innlegg i avisa, var tromsøværingen Kjell Lindberg Lillevik (1926-1986). Han byrja den lange artikkelen i Dagbladet med at: "Nå har de vært ute etter oss i avisene." Bakgrunnen var eigentleg den same haldninga som Bispemøtet kom fram til i 1954: "Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er [...] at vi her står overfor en samfunnsfare av verdensdimensjoner (SkA: A 001 Friele)". Biskopane ville ikkje endre på straffelova, men ha enda strengare straffemetodar for eit slikt alvorleg samfunnsproblem.

Det same meinte den amerikanske senatoren McCarthy som i USA innleidde ein landsomfattande aksjon mot venstreliberale og homoseksuelle, som han hevda var spesielt upålitelege og ein fare for landet. Mccarthyismen spreidde seg raskt til andre land, og blei følgd opp av den religiøse organisasjonen Moralsk Opprustning (MRA). MRA dreiv ein regelrett intens skremselskampanje for å bakvaske homoseksuelle, også i Noreg. Det går fram av ein lang frustrert artikkel signert Ketil Linde i Dagbladet 13. august 1963 med tittelen "MRA og de homoseksuelle":

Nå har de vært ute etter oss i avisene. I helsiders annonser i 400 aviser verden over pekes vi ut som farlige for demokratiet og samfunnet. Vi er potensielle landsforrædere og spioner, eller vi kan på grunn av vår svakhet være villige til å dekke andre som er det. [...] etter all erfaring i sikkerhetstjenesten betyr vi en fare for Vestens forsvarssystem (Linde 1963).

Angsten for å bli avslørt gjorde at Kjell Lillevik skreiv artikkelen under psevdonymet Ketil Linde, men den blei sendt inn under namnet Kjell Lindberg, mora sitt jentenamn, og med adressa til ein annan. I eit slikt klima var det heilt utenkeleg å stå fram med eige namn, det var om å gjere å beskytte seg sjølv best mogeleg. Derfor skriv han òg at "Ja, vi er redde og vil helst at det skal ties om oss. Vi kvekker bare det blir nevnt et ord hvor stavelsen homo forekommer." og at "vaktsomheten ble vår holdning til livet og til medmenneskene."

Livserfaringar

Kjell Lindberg Lillevik var fødd i Tromsø, men budde dei fire første åra av livet sitt i Brooklyn, New York, før familien flytta tilbake til Tromsø. Han voks opp i ein familie med sterke røter til arbeidarrørsla. (Sønvisen 1986: 3) Under krigen var foreldra bekymra for kva som kunne skje, og for å spre familiemmedlemmane blei det bestemt at 18-åringen Kjell skulle reise til Gjøvik hausten i 1944 og gå siste del av gymnaset der. Det var her han og kameratane gjorde sin innsats for freden i mai 1945, slik han humoristisk skildrar det i artikkelen nedanfor.

Tilbake i Tromsø sommaren 1945, jobba han som journalist i Nordlys. Han hadde verv i AUF i Tromsø, og i 1947 gjekk han på arbeidarrørsla sin folkehøgskule på Sørmarka (Lillevik 1947: 3, Nordlys 1948: 6). Deretter byrja han som praktikant på biblioteket i Tromsø, tok etter kvart full bibliotekutdanning, og fekk i 1952 jobb på det nyopna biblioteket i Kirkenes. Seinare arbeidde han som bibliotekar i Oslo, som biblioteksjef i Trondheim før han kom tilbake til Tromsø for godt som biblioteksjef  ved Tromsø bibliotek i 1978.

Lillevik var ein aktiv organisasjonsmann, mellom anna var han formann i Norsk Bibliotekforeining 1967–1971, og engasjerte seg særleg for litteratur og teater. Både i Kirkenes og i Tromsø var han ei av drivkreftene i amatørteaterarbeidet, og blir i Tromsø hugsa for si fine tolking av personen Stivhatten i Cora Sandels Kranes konditori i 1965. Kjell Lillevik reiste mykje, og var fleire gongar i Israel der han budde og arbeidde i kibbutz. Vidare drog han til Frankrike og oppheldt seg periodevis i ulike kloster. Opphaldet her medførte at han i 1960 konverterte til katolisismen.

lillevik2.png

Homofil i Tromsø

Det var i Tromsø underteikna intervjua Kjell Lillevik for Løvetann (2/1982) med bakgrunn i artikkelen hans i Dagbladet nesten 20 år tidlegare. No var han open homofil og tok del i møte og arrangement som vi i HBT (Homofil Bevegelse i Tromsø) fekk i stand. Lillevik var glad for at det heldigvis hadde skjedd mykje på desse åra, for eksempel det å kunne vere open om seksualiteten sin. Derfor blei tittelen på intervjuet: "Dess mer åpne vi er, dess lettere blir vi godtatt», etter hans eiga utsegn. For viss ein berre let sin eigen personlegdom tre fram i mørket, endar ein med å forakte seg sjølv. Det er faktisk viktig å vere homofil om dagen også, ikkje berre om kvelden", hevda 56-åringen med rette.

I 1982 er det vanskeleg for Kjell Lillevik å tenke seg at han 20 år tidlegare måtte legge skjul på at han var homofil. Etter lovendringa i 1972 har mange homofile følt seg tryggare og tort å vere meir opne overfor venner, familie og på jobben. Og vennskap er svært viktig for homofile, meiner Lillevik, å kjenne at ein ikkje er aleine og kan diskutere alt mogeleg saman med likesinna: "Det er viktigare å skaffe seg gode venner enn erotiske partnarar", understrekar han.

Kjell Lillevik fekk eit fint minneord i Nordlys skrive av venn og Nordlys-journalist Odd Arild Sønvisen. Han avslutta slik: «Sine venner holdt han også kontakt med, og en samtale med han var aldri likegyldig. Replikken var munter, men hadde klangbunn av smerte og dyp livserfaring.» (Sønvisen 1986: 3)

Innimellom skreiv Kjell Lillevik petitar i Dagbladet og Nordlys, som regel under pseudonymet Mads. Følgjande tekst signert Mads stod i Oppland Arbeiderblad 8. mai 2015, på frigjeringsdagen 50 år etter, send til avisa av niesa. Teksten blei funnen i papira etter onkelen Kjell, og er eit humoristisk skråblikk på frigjeringa, basert på hans eigne erfaringar.

                                                           *******

Da vi befridde Hovdetoppen

Av Mads

Freden kom litt for brått på oss, enda vi jo hadde visst om den i 5 år. Plutselig var den der en ettermiddag, og vi var slett ikke forberedt.

Vel nok hadde vi tørrtrent hele vinteren og visste at gevær het «gun» og hvor vi skulle trykke for å få det til å smelle, og vi hadde hørt en masse om sprangvis framrykning og gerilja og detonerte lunter. Vi hadde dekknavn og møttes på hemmelige steder, bl.a. et veldig spennende sted ned en sølete skråning med busker og kratt og under et gjerde når det plystret «Enkevalsen» og inn på lageret på Hunton bruk.

Likevel lå vi ikke klare til å slå til da dagen endelig kom.

Rundt oss jublet folk og heiste flagg og tok frem radioen fra det skjulestedet som alle hadde latt som de ikke visste om. Bare vi satt der med en følelse av tomhet og ventet på at fedrelandet skulle kalle på oss. Først et par dager etter freden ruslet det menn ut av Gjøvik med ryggsekk og lot som de skulle på tur. Det var «gutta på skauen» som dro til skogs.

Vi møttes under trærne for å få de siste instrukser før innsatsen for frihetens sak.

Våpen ble utdelt og ammunisjon, men den måtte vi være forsiktig med for vi hadde så lite. Og så forbindingssaker om noe skulle komme på. Først ved midnatt kom signalet. Fremrykningen skulle begynne, fienden skulle overrumples og Gjøvik befris.

Vårt lag på 10 mann skulle dra mot Hovdetoppen, hvor det var tysk lager i restauranten, og besette og renske stedet for fiender. Under de siste hviskende instrukser stilte vi opp i påbudt rekkefølge med lagføreren i spissen.

Han sto med klokken i hånden og stirret stivt på viserne og ventet på "action time". "Klar", hvisket lagføreren. "Gå!" Og så dro vi avsted. Listet oss gjennom skogen i nattemørket mot det som det kanskje senere skulle synges tapre sanger om. Over nygjødslede jorder, gjennom surklende myrland, over og under gjerder mot Hovdetoppen.

Svært forsiktige må vi være. Overraskelsesmomentet er viktig i all strategi.

Etter hvert som vi nådde opp til kanten av platået, la vi oss stille ned og så mot huset, som skimret hvitt i den klare natten. Ikek lys å se, ingen rørte seg der fremme. Bare en følelse av truende fare. Vi gjorde våpnene klare og ventet noen åndeløs minutter.

Så ga lagføreren tegnet, og vi snek oss i vifteform mot fienden. Da vi var halvveis mot huset, oppstod det forstyrrelse i rekken. En tungpustet kar som vi hadde sett oppe på møteplassen, dukket opp, rød og varm av å ha løpt fort.

Han hvisket noe til lagføreren, som bare stirret anspent på huset med én tanke i hodet og gjorde en utålmodig bevegelse med hånden. Så rykket vi frem igjen mens forstyrreren ble gående uten å ha pust til flere ord.

Erobringen gikk lett og uten ildgivning. Ved hoveddøren fant vi en halvgammel tysker i slitt uniform som slapp vind av redsel og kapitulerte betingelsesløst. Inne i huset lå to like middelaldrende herrefolk og sov. De skvatt ut av sengene og skalv i posete underbukser der de sto ved veggen og visste at de skulle skytes. Det var hele styrken.

Vi skulle akkurat til å begynne å gjennomsøke huset, da karen som hadde løpt etter oss endelig fikk pust nok til å si høyt det han før hadde prøvd å hviske:

"Tyskerne skal ikke avvæpnes av hjemmestyrkene. Det skal ordentlige soldater gjøre."

Vi så på hverandre der vi sto i nikkers og dongery, sportsjakker og islendere, med bare et armbind med norsk flagg som felles trekk, og vi følte oss som skolegutter grepet i epleslang. Så stengte vi fangene våre inne i et kott, la våpnene deres i en haug utenfor og ga nøkkelen til en kone som var vaktmester. Om en havtime kunne hun slippe dem ut igjen. Så lenge kunne de sitte der og frykte der og frykte det verste.

Utpå høsten fikk vi sendende et fint diplom. "Norge takker deg", sto det på det og "Hilsen Olav, forsvarssjef." Vi har alltid syntes det var så hyggelig at Norge var dus med oss. Det gjorde liksom alt så stort. Av og til i tunge stunder tar vi frem diplomet fra skuffen og sitter der og ser på det og vet at en gang var vi også menn. Som gjorde noe for fedrelandet.