Magnus Hirschfeld og Henrik Ibsen

Han var en av seksualvitenskapens største pionerer og er blitt kalt “seksualitetens Einstein”. Den tyske legen Magnus Hirschfeld (1868–1935) var i 1897 med på å grunnlegge Den vitenskapelig-humanitære komite (Wissenschaftlich-humanitäres Komitee, WhK), verdens første interesseorganisasjon for homoseksuelle. Hans Institutt for seksualvitenskap i Berlin, som ble plyndret av nazistene i 1933, var ikke bare en internasjonalt anerkjent forskningsinstitusjon, men også et populært samlings- og møtested for mennesker som vi i dag ville kalle “skeive”. Hirschfeld selv valgte i sin tid å snakke om “seksuelle mellomtrinn”. Ifølge hans teori om menneskets vesen kunne alle individer plasseres på en skala med et nesten uendelig antall sjatteringer mellom det rent mannlige og det rent kvinnelige – en banebrytende oppfatning som ikke minst åpnet opp for “det tredje kjønn” og de trans- og interseksuelles kamp for sine rettigheter. Dagens regnbueflagg er et symbol for LHBTI som trolig ville falt i smak hos Hirschfeld.

I et essay Hirschfeld skrev i 1928, innrømmet han at det var diktningen som hadde vært hans “første elskerinne”. Ja, han betegnet den til og med respektfullt som “seksualvitenskapens storesøster”.[1] I Hirschfelds øyne hadde litteraturen alltid vært naturvitenskapen overlegen i og med at den opp gjennom historien og til tross for den seksualitetsfiendtlige kristendommens enorme innflytelse hadde bevart en stor uavhengighet med hensyn til menneskenes kjærlighetsevne og seksualitet.

På bakgrunn av dette er det ikke noe videre forunderlig at den unge Hirschfeld ikke valgte medisin som sitt første studiefag. Da han ble student i Breslau (i dag Wrocław, Polen) i 1887, hadde Hirschfeld til hensikt å studere «nyere språk». Først året etter byttet han til det medisinske fakultetet, og han fortsatte sine studier i byer som Straßburg (Strasbourg), München, Heidelberg og Berlin.

Den første store dikteren Hirschfeld ble personlig kjent med var overraskende nok Henrik Ibsen (1828­–1906). De to traff hverandre i 1889 eller 1890 i München og på et tidspunkt da Hirschfeld ikke var mye eldre enn tjue år. Ibsen var allerede over seksti. Han hadde forlatt Norge i 1864 og tilbrakte hele tjuesju år av sitt voksne liv i utlendighet. For det meste bodde han i Tyskland og Italia der mange av hans beste og fortsatt mest kjente skuespill ble til, blant dem “Brand”, “Peer Gynt”, “Et dukkehjem” og “Gengangere”. I essayet “Mitt forhold til skjønnlitteraturen og den skapende ungdom” skrev Hirschfeld i 1928:

Den første dikteren jeg kom nærmere i kontakt med, var Henrik Ibsen. Siden han led av en øyesykdom, var jeg som student i München i en tid hans høytleser; blant annet leste jeg den tyske oversettelsen av ‘Gengangere’ for ham, og den hadde han mye å utsette på. Han likte ikke tittelen engang. Det franske ‘Les revenants’ skulle være mye bedre egnet til å gjengi betydningen av det norske ‘Gengangere’, sa han (Hirschfeld 1928, 124).[2]

Det er ikke kjent hvor ofte og over hvor lang tid Ibsen og Hirschfeld møttes rundt 1890, og det ser ikke ut til at de to holdt kontakten over årene heller. Og Henrik Ibsen var selvfølgelig ikke den eneste berømte personligheten Hirschfeld ble kjent med som student. Bare to år etter, i Berlin, møtte han de to tyske sosialdemokratene August Bebel (1840–1913) og Wilhelm Liebknecht (1826–1900). Iallfall Bebel skulle senere spille en viktig rolle i Hirschfelds kamp for de homoseksuelles rettigheter. Da Den vitenskapelig-humanitære komite i 1901 ba om støtte til en petisjon for avskaffelse av § 175, som gjorde seksuelle handlinger mellom menn straffbare i Tyskland, ble tydeligvis ikke Ibsen kontaktet. Det ble imidlertid Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) på Aulestad som i tid hadde en vel så sterk posisjon som forfatter og internasjonal kulturpersonlighet som Ibsen. Bjørnsons svar til Hirschfeld ble gjengitt i Årbok for seksuelle mellomtrinn (Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen) året etter: “I mer enn tjue år har jeg sett på saken som Dem, og var jeg tysker, hadde jeg skrevet under.”[3]

Likevel synes Henrik Ibsen og hans stykker å ha gjort langt større inntrykk på Magnus Hirschfeld. I det minste har “Gengangere” etterlatt seg sterkere spor i hans verk enn noe stykke av Bjørnson. I en artikkel Hirschfeld offentliggjorde i 1895, kommer det til uttrykk i hvor høy grad Ibsen hadde stått for ham som inspirasjonskilde og forbilde: I “Arvelighet og folkehelse” beskjeftiget Hirschfeld seg med sykdommer som tæring, diabetes, epilepsi og alskens nervøse lidelser, og han minnet på legens ansvar for å advare mot ekteskap blant slektninger. “Den syke, som inngår ekteskap, forgriper seg på uforutsigbart vis på de kommende generasjonene”, var hans urokkelige standpunkt.[4] Typisk nok for sin tid argumenterte han for “folkets forbedring” og “landets forskjønnelse”, og han viste til økt risiko for forskjellige sykdommer og lidelser spesielt hos barn i “dranker-familier”.

I den sammenheng kom Hirschfeld også inn på Ibsen, som ifølge ham var mer opptatt av “arvelighetens mirakel” enn alle andre diktere i tiden. “Ingen moderne poet har brukt dette stoffet med større innsikt enn Henrik Ibsen”, hevdet Hirschfeld. “Han er poesiens Darwin” (Hirschfeld 1895, 1080). For Hirschfeld var Ibsens “Gengangere” fra 1881 det mesterverket som fremfor alle andre forkynte “den enkle sannhet at det onde stadigvekk føder det onde”. Som kjent handler stykket om utroskap, kjønnssykdommer og dobbeltmoral. Helene Alving har vært enke i ti år. I et anstrengt forsøk på å dekke over et ulykkelig ekteskap og en sørgelig fortid, har hun brukt formuen etter sin avdøde ektemann til å åpne et barnehjem til hans minne. Kaptein Alving har aldri vært den redelige mannen hun vil at etterverdenen skal huske, og sønnen Osvald ble tidlig sendt til utlandet for å unngå hans uheldige innflytelse. Det var kunstner Osvald ville bli. Nå er han vendt tilbake fra Frankrike, og moren må innse at alle hennes anstrengelser har vært forgjeves. Osvald er et “åndelig nedbrutt”, et “ødelagt” menneske som er klar over at han aldri kommer til å arbeide mer. Han er syk og har mistet skaperkraften. En lege i Paris har fortalt ham at “fædrenes synder hjemsøges på børnene”. Den gamle kaptein Alvings synder har med andre ord gått i arv hos sønnen (i form av syfilis), mens denne selv tror at lidelsen skyldes hans egen utsvevende livsvandel. Osvald mister etter hvert forstanden, og stykket ender med hans fortvilte bønn om å få se “solen” – symbolet på livet, gleden og kreativiteten.

Ibsens “Gengangere” vakte i sin tid mye forargelse og betydelig motstand. Da stykket forelå i trykt form, ville ikke ett eneste teater i Skandinavia sette det opp, og mange sinte bokhandlere sendte bøkene tilbake til forlaget fordi de ikke ville ha dem liggende framme i butikken. Det tok hele tretten år til første opplaget var solgt. Skuespillet fikk sin verdenspremiere i Chicago i mai 1882 der det ble vist for skandinaviske innvandrere, langt borte fra Europa. Den første tyske oppførelsen var en privatvisning for innviterte gjester i april 1886 i den bayerske byen Augsburg; en offentlig visning fulgte i Berlin rundt et halvt år senere – og den ble en overveldende suksess. Allerede i pausen skal den dansk-tyske litteraturkritikeren Julius Hoffory (1855–1897) ha utropt en ny epoke for litteraturen. I Kristiania (Oslo) ble ikke stykket satt opp før i 1900.

Fremfor alt konservative krefter reagerte sterkt på “usedeligheten” og den påståtte pessimismen i Ibsens “Gengangere”. Dette var noe Magnus Hirschfeld ikke ville vite om. Han var en erklært menneskevenn og fremskrittsoptimist. Ikke uten grunn het hans senere valgspråk “per scientiam ad iustitiam” – gjennom vitenskap til rettferdighet. Hvor mye mer skulle ikke dette gjelde for litteraturen?

I artikkelen “Arvelighet og folkehelse” fra 1895 argumenterte Hirschfeld ikke bare mot krigen – som i stikk motsetning til naturens “utsiling” av de sterkeste og best tilpassede ofrer nettopp de friskeste mennene i en generasjon. Han vendte seg også mot kristendommens trøstestrategi ved å love “evig lykke” i det hinsidige, og han forsvarte Henrik Ibsens verk mot kritikken. Hirschfeld holdt fast:

Den som ser noe usedelig i denne diktningen, slik som politipresidiet i Berlin gjør det, har sannelig ikke forstått dens høye verdi, på lik linje med den som i hjernesvekkelsens påståtte tragedie finner en fortvilt pessimisme. Nei, vi kjenner ikke noe verk der det på så overbevisende vis og i så bevegelig form bryter frem krefter utifra det som forråtner, der det er en slik higen etter livsvekkende idealer og mennesker gjennomvarmet av lykke. Når det finnes en arvesynd, hvorfor skulle da ikke dyden kunne nedarves? Vi vet at blant de tallrike medbeilerne ved Mor Naturs gjestebord har de beste og dyktigste den mest lovende utsikten til et langt liv og gode ætlinger. Menneskehetens gang går oppover. Darwins verk ‘Descend of men’ skulle heller hett ‘Ascend of men’. Til tross for alle anstrengelsene fra bakoverorienterte makter skrider menneskeslekten uimotståelig fra det ufullkomne til fullkommenhet. Den gylne tidsalderen, paradiset, ligger ikke i utviklingens begynnelse, men i dens slutt. La oss håpe på en bedre fremtid – ikke for oss selv i himmelen, men for våre etterkommere på jorden  (Hirschfeld 1895, 1082).