Minnesmerke i Berlin

Danske Michael Elmgreen (født 1961 i København) og norske Ingar Dragset (født 1969 i Trondheim) realiserte med sitt vinnerforslag i 2008 et minnesmerke den tyske foreningen LSVD (Lesben- und Schwulenverband in Deutschland, Lesbenes og de homofiles forbund i Tyskland) hadde kjempet for i 16 år, og i formgivningen orienterte de to skandinaviske kunstnerne seg etter amerikaneren Peter Eisenmans Holocaust-minnesmerke som befinner seg bare et steinkast unna, på den andre siden av gaten Ebertstraße. I Store norske leksikon heter det om kunstnerduoen Elmgreen & Dragset: "[Deres] prosjekter dreier seg ofte om å introdusere situasjoner, steder, rom eller objekter som har mistet sin egentlig funksjonelle mening, for dermed å stille spørsmål ved det moderne samfunnets forståelse av hva det normale er."[1] Duoen har siden 1995 arbeidet med blant annet performance, installasjon, skulptur og teateroppsetninger.

Michael Elmgreens og Ingar Dragsets realiserte minnesmerke i Berlin består av en over tre meter høy, knapt to meter bred og nesten fem meter lang grå kube i betong som står litt skeivt og virker som en fortsettelse av de ca. 2700 betongklossene Peter Eisenmans minnesmerke består av. Gjennom et vindu som er skåret inn i et hjørne av kuben kan de besøkende se på en kort video som ustanselig går i reprise. Videoen skiftes ut fra tid til annen, og den første filmen som ble brukt viste to menn som kysset hverandre. Fra 2012 til 2018 ble det vist en sekvens under tittelen "Uendelig kyss" som handlet om hvordan mennesker reagerer på to menn eller to kvinner som kysser hverandre. I juni 2018 vil det bli tatt i bruk en ny videosekvens laget av den israelske multimediakunstneren Yael Bartana. Den viser to menn og to kvinner som kysser hverandre foran en bakgrunn av stadig skiftende fotografier, plakater og bokomslag som anskueliggjør den homofile frigjøringsbevegelsens historie.

Da minnesmerket ble innviet i 2008, roste den tyske statsministeren for kultur Bernd Neumann, som også hadde stått ansvarlig for at det ble finansiert med 600.000 euro, utkastet som "en verdig form for minne" om de homofile og lesbiske ofrene for holocaust. Likevel har kunstverket også blitt møtt med kritikk opp gjennom årene. Spesielt kvinnegrupper har stadig kritisert at det fokuserer for mye på forfølgelsen av menn og glemmer lesbene.[2] I Tyskland før og etter 1945 ble det satt straff for "utukt mellom menn" gjennom § 175, mens lesbisk kjærlighet formelt sett var straffefri. I praksis ble imidlertid også lesbiske kvinner forfulgt av det nasjonalsosialistiske regimet og internert i fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer, men de måtte ikke gå med "rosa trekant", kjennemerket homoseksuelle konsentrasjonsleirer-fanger ble utstyrt med. Frem til 1945 ble ca. 50.000 menn i Det tyske rike dømt for homoseksuelle handlinger, over 5.000 av dem omkom i konsentrasjonsleirer.

Under festseremonien for 10-års jubileet for minnesmerket i juni 2018 ba den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeier på vegne av den tyske stat ikke bare om unnskyldning for de homoseksuelles forfølgelse i NS-tiden, men også for "den lange tausheten, som fulgte".[3] Den tyske straffelovens § 175, som nazistene hadde innskjerpet i 1935, ble beholdt i begge de tyske statene etter 1945. Men mens DDR allerede i 1950 gikk over til den mildere paragrafteksten fra før 1935, holdt den vesttyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe så sent som i 1957 fast at paragrafen i den av nazistene innskjerpede formen ikke var noen "nasjonalsosialistisk preget lov". Paragrafen ble i Vest-Tyskland riktignok liberalisert i 1969 og 1973 (fremfor alt med hensyn til den seksuelle lavalderen), men den ble ikke fjernet fra straffeloven før i 1994.

Siden sommeren 2017 har tyske homoseksuelle rett til å søke om erstatning og "godtgjørelse" også for at de ble straffet for såkalt "utuktige handlinger" etter 1945, men det ser ut til at den av den tyske forbundsregjeringen innførte loven om strafferettslig rehabilitering av dømte homofile kom for mange av ofrene for sent. Frem til våren 2018 har bare 81 søknader blitt innlevert som følge av loven: 54 av dem ble innvilget.[4]

[1] Online: https://snl.no/Ingar_Dragset

[2] For en nærmere diskusjon om minnesmerkets tilblivelsesprosess, funksjon, virkninger og de besøkendes holdninger til det se blant annet: Oettler, Anika (utg.): Das Berliner Denkmal für die im Nationalsozialismus verfolgten Homosexuellen. Entstehung, Verortung, Wirkung. Bielefeld: Transcript 2017.

[3] Jfr. https://www.tagesspiegel.de/gesellschaft/queerspiegel/festakt-in-berlin-steinmeier-bittet-um-entschuldigung-fuer-verfolgung-homosexueller/22637178.html. Den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeiers tale kan leses i sin helhet her: https://www.queer.de/detail.php?article_id=31281.

[4] https://www.welt.de/politik/deutschland/article174272974/Fuer-viele-schw....