Privathjem som samlingssteder: Fra Bergens homseliv på syttitallet

To sentrale homoaktivister i Bergen midt på syttitallet var Arne Lie Christensen, som kom til byen i 1973, og Birger Angvik. I 1975 bodde de vegg i vegg i Tullins gate på Møhlenpris, og begge hadde en åpen og gjestfri praksis. Arnes leilighet ble samlingssted for en bevisstgjøringsgruppe som møttes hver søndag ettermiddag, og som derfor ble kjent som «Søndagsgruppen». Her kom både åpne og skjulte, og alle kunne dele sine bekymringer og lytte til erfaringene fra dem som hadde kommet lenger med å fortelle til andre. Gruppen hadde senere møtested hos Helge Hasselgreen på Landås, og siden hos Rolf Monsen, først mens han bodde i Langeveien og deretter i Steinkjellergaten, dit han flyttet høsten 1978. Da eksklusjonsstriden i DNF-48 brøt løs i november det året fikk søndagsgruppen en ny funksjon som samlingssted for opposisjonen, og aktivitetene der la grunnlaget for den nye organisasjonen som ble stiftet våren 1979: HBB, Homofil Bevegelse i Bergen.

Da jeg kom til Bergen i 1975 ble jeg straks trukket inn i dette aktivistiske miljøet. Det ble viktig for meg å komme ut til medstudenter og andre, særlig slike jeg deltok i politikken med. Jeg prøvde også å få disse miljøene til å møtes. Jeg bodde på den tiden i et gammelt hus på Sliberget på Nordnes, med andre studenter i etasjene over og under og i nabohuset, og jeg laget fest der jeg inviterte både naboene og medstudenter fra instituttet samt endel homsevenner. Det ble en litt uvanlig fest – det kom nok litt bardus på noen å se gutter danse sammen. Som en hyggelig fyr fra en av mine politiske grupper sa: «Jeg vet ikke hva jeg skal si, for jeg har aldri før snakket med noen som sa de var homo!» Sånn var det for mange dengang.

hus_pa_sliberget_utstillingsplakat_historisk_museum.jpg

Sommeren 1976 reiste jeg til utlandet og ble borte i to år. Da jeg kom tilbake høsten 1978 hadde Arne Lie samme sommer flyttet til Oslo, mens Birger Angvik året før hadde flyttet til en leilighet øverst i Vestre Torvgate, sammen med sin partner Nils («Niffe») Sivertsen. De var begge aktive i homomiljøet og i andre politiske sammenhenger, og folk gikk ut og inn, til møter eller rett og slett samvær over en kopp kaffe, eller en middag hos disse matglade menn. Da jeg kom tilbake til Bergen og ikke hadde noe sted å bo, inviterte de meg spontant til å flytte inn i et lite gjesterom de hadde, og der holdt jeg til et par måneder inntil jeg fikk leid et rom i Nygårdsgaten. Hjemmet til Birger og Nils fortsatte å være et viktig sted i byens homoliv i flere år, til forholdet deres tok slutt i 1987. Nils flyttet til Oslo, skiftet jobb og reiste ut på årelange utenlandsoppdrag. Birger konsentrerte seg stadig mer om sine oppgaver som professor på Universitetet, og han hadde etterhvert trukket seg tilbake fra homoaktivismen.

karnevalsvorspiel_ingebrigt_flonaes_1982.jpg

Et annet hjem som hadde stor betydning som samlingssted var Ingebrigt Flønæs’ hus i Lille Øvregate 26. Både Ingebrigt og hans samboer Hans var aktive i homsemiljøet. Ingebrigt var formann i DNF-48 i Bergen. Han var en utadvendt person med mange venner, og dessuten var det mange som oppsøkte ham for hjelp med problemer, eller rett og slett for sosialt samvær. Da landsstyret i DNF-48 senhøsten 1978 uten forvarsel ekskluderte en rekke medlemmer, og dermed skapte en bitter strid i det homofile miljøet i Bergen, stilte Ingebrigt – som selv var blant de ekskluderte –straks til rådighet for opposisjonen et rom i førsteetasjen i huset. Det ble møtested for mange slags aktiviteter, og etterhvert kontor for den nye organisasjonen HBB - Homofil bevegelse i Bergen, som ble stiftet i mai 1979. Det var en funksjon det kom til å ha i flere år fremover. Leiligheten i etasjen over, der Ingebrigt og Hans bodde, ble velkjent for festene deres, og ikke minst for livlige vorspiel og nachspiel. Der var det også et ekstra rom, en blanding av roterom og gjesterom, og Ingebrigt var raus og gjestfri med folk som trengte overnatting – selv hadde jeg et midlertidig husvære der sommeren 1979, da jeg igjen var på hybeljakt. En periode bodde der også en fuktig gjest fra hovedstaden, som holdt fest både dag og natt og etterhvert snudde huset så på ende at vertskapet selv måtte flytte på hotell noen dager for å få hvile ut!

hbb_1._mai_1980.jpg

Et annet viktig samlingssted var huset der Torstein Dahle bodde, i Mollesmauet. Torstein delte der hus med en venn, Arne Kolsum, som senere flyttet til Danmark. De var begge aktive i homopolitikken, Torstein var også med i andre politiske sammenhenger, og brukte all sin tid på det, noe huset bar preg av. Det lå stabler med papirer overalt, og annet rot, og dessuten var selve huset et oppussingsprosjekt som tydeligvis hadde stoppet opp på halvveien, til stor frustrasjon særlig for Arne. Dette hindret dem ikke fra å ha stadige gjester, både til politiske diskusjoner og i sosiale sammenhenger. Blant annet hadde de hvert år på 1. mai en sammenkomst som oppvarming til å gå i homoseksjonen i 1. mai-toget.

Felles for alle disse hjemmene er at de var til stadighet åpne for både mer organiserte møter og arrangementer, og utallige kaffebesøk. Atmosfæren var preget av vennskap og kameratskap, men ikke av sjekking – denslags foregikk andre steder, som på utestedene eller på kjente treffsteder i det offentlige rom, som for eksempel Byparken. Det må også nevnes at i tillegg til vanlig selskapelighet og vennesamvær var det ofte besøk av enkeltpersoner som kom for å snakke om personlige problemer, for å få trøst og råd, eller rett og slett fordi de var ensomme og savnet selskap. Den omsorgen og støtten som mange opplevde innenfor homsemiljøet er blant de beste minnene jeg har fra årene i Bergen på syttitallet.

kaffeslabberas_rolf_monsen_1989.jpg

I dag er kontakt og samvær preget av medier som ikke fantes dengang, så som mobiltelefoner, Facebook, sjekkeapper og chattesider på nettet. De har sine fordeler, men bidrar kanskje også paradoksalt nok til større avstand mellom mennesker, og flere barrierer mot virkelig samvær. Idag foregår diskusjoner om politikk og samfunnsforhold for en stor del i slike fora, heller enn ved at mennesker kommer sammen rundt et sofabord for å snakke med hverandre. Det er også for de fleste utenkelig å gå på besøk til noen uten å ringe eller tekste først for å høre om det passer – dengang banket man på hos hverandre stadig vekk og uten noen avtaler, og ingen følte seg plaget av slike uvarslete besøk. Det offentlige rom er også sterkt forandret siden dengang, med mange flere kafeer og barer der folk tilbringer mer av fritiden sin, og i dag møtes folk gjerne på slike steder heller enn hjemme hos hverandre. Også av slike grunner er privathjemmenes betydning som møtesteder blitt helt annerledes idag, for de fleste.

Denne lille beretning dreier seg om en begrenset periode på sytti- og begynnelsen av åttitallet, og er bygd på mine personlige opplevelser. Jeg har ikke prøvd å si noe om miljøer og kretser som jeg ikke selv deltok i. Spesielt vil noen savne at jeg ikke har sagt noe om hvordan forholdene var for lesbiske. Noen kvinner deltok i de sammenhengene som er fortalt om her, men selvsagt hadde lesbiske også egne miljøer og samlingssteder. Jeg håper noen som deltok der vil kunne fortelle om dem.  Jeg kunne i det hele ha nevnt flere steder enn de som er omtalt her, og tatt med flere navn. Men de jeg har nevnt var sentrale og viktige for mange. Og nå, førti år senere, vil jeg trekke frem én person som fremdeles idag har et hjem åpent for så mange, og så mange forskjellige: Rolf Monsen, som i alle disse årene har vært en velkjent skikkelse i bybildet, og som den dag i dag i sitt hjem rett over gaten fra teatret fører videre tradisjonen fra de glade kampår på syttitallet. Et godt eksempel på at fremdeles er samvær i private omgivelser en viktig del av Bergens homseliv.