Spørreundersøkelse 1965

"Til de homofile/bifile"

I 1965 tok DNF-48 initiativ til å utføre en spørreundersøkelse for å kartlegge "allmennhetens" holdninger til homoseksualitet og homofili. Materialet fra undersøkelsen skulle de bruke som analysegrunnlag for sitt aktivistiske arbeid rettet mot å minske avstanden mellom “de homofile” og “allmennheten”. De engasjerte Cand. Psychol. Arnold Havelin til gjennomføringen av spørreundersøkelsen. Havelin, som hadde møtt på homoseksualitet som et tema i tidligere arbeid med militæret, foreslo selv at de i tillegg skulle utføre en spørreundersøkelse rettet mot folk som identifiserte seg som homofile eller bifile. Han mente det var viktig å kartlegge livene og oppveksten deres, og håpet også å kunne forstå mer om mulige årsaksforklaringer til homofili.

Havelin sendte derfor ut 7000 spørreskjemaer rettet mot "kvinner og menn som på noen måte oppfatter seg selv som homofil eller bifil", og fikk etter purring tilbake i underkant av 500 utfylte skjemaer. Skjemaene ble distribuert gjennom DNF-48 sine kanaler, men ble også lagt ved homofile tidsskrift sendt ut fra Six bladsalg gjennom et samarbeid med Magne Severinsen. Funnene fra disse skjemaene ble aldri offentliggjort eller publisert, men 268 av dem har blitt avlevert til Skeivt Arkiv. Resten av besvarelsene er lagret på hullkort.

hullkort_klppet_png.png

Besvarelsene

Skjemaet bestod av 114 spørsmål med fire hovedtemaer: oppvekst og relasjon til foreldre, seksuelle tiltrekningsmønstre og opplevelser, sosial omgangskrets og oppfattelse av "allmennhetens" holdninger rettet mot homofile. Til grunn for utformingen av spørreskjemaet lå Havelins ønske om å se etter mulige forskjeller mellom "den homofile befolkningen" og "befolkningen generelt", uten å gå ut i fra et narrativ bygd med utgangspunkt i et sykdomsbilde [1]. Han ønsket også å undersøke levevilkårene til homofile og bifile i Norge, og åpnet opp for at svarerne kunne legge til ekstra opplysninger på baksiden av skjemaet. Svært mange benyttet seg av denne muligheten, og flere la også ved ekstra sider med brev med levende beskrivelser av både deres egen livshistorie og deres forståelse av homoseksualitet og samfunnets forståelse av temaet. Grunnet anonymitetsbehovet underskrev flere med "Vennlig hilsen N.N." eller bare "hjertelig hilsen ?".

Mens noen få har oppgitt at de ikke kjenner noen andre homofile der de bor, har andre skrevet at de kjenner til opp mot ca. 1000. Bare rundt halvparten av de som har svart på undersøkelsen er medlemmer av DNF-48, men en del av de som ikke er medlemmer abonnerer på "homofile tidsskrift," mange av dem utsendt fra Six bladsalg. Tidsskriftene, blant annet Eos og Vennen, var en måte å finne kontakt og nærhet til andre skeive og få informasjon uten å avsløre seg selv.

Frykten for å bli avslørt gjennomsyrer mange av besvarelsene, og liv preget av hemmelighold ser ut til å være en gjenganger i materialet. Majoriteten oppgir at de ikke har diskutert sin “homofile interesse” med familien sin. En skriver at

"jeg synes at livet for meg som homofil faller meget vanskelig. – Til sine tider føler jeg det som om jeg beveger meg på kanten av en avgrunn av ensomhet og håpløshet."

Muligheten til å skrive åpent til noen, uten redsel for å bli gjenkjent og stigmatisert eller "avslørt," var for flere av respondentene svært viktig. Mange har uttrykt takknemlighet til Havelin for initiativet til å gi homofile en egen stemme inn i en kvantativ studie. En mann har lagt til, etter å ha delt sin personlige livshistorie: "[u]nnskyld at jeg har skrevet så meget om meg selv og "tatt bladet fra munnen." Det er første gang jeg har sunget ut, og det er fordi jeg kan gjøre det anonymt." Dette sløret av anonymitet er noe som også historisk har preget den skeive bevegelsen mer generelt; for eksempel ble de første bøkene og artiklene om homofili ofte skrevet under pseudonymer, og på det første radioprogrammet om homofili sendt på NRK i 1965, opptrådte Karen-Christine Friele som en "navnløs homofil kvinne" [2].

Mangfoldig identitetsforståelse

Det er svært store kontraster innad i svarmaterialet på undersøkelsen, og besvarelsene former på ingen måte et ensartet narrativ eller en homogen identitetsforståelse. Mens noen har skrevet at de ble klar over at de hadde "homofil interesse" før "kjønnsmodning" har andre skrevet at de ikke identifiserte seg som homofil før de hadde blitt godt voksne, og mange oppgir at både deres egen forståelse av sine "seksuelle interesser", samt deres faktiske seksualitet, har utviklet seg og forandret seg over tid. Havelin opererte med 6 forskjellige kategorier for "seksuelle interesser", en skala som var en tilpasning av den såkalte Kinsey-skalaen [3].

sporreskjema_kategorier_crop.png

Majoriteten av de utfylte skjemaene viser at respondentene selv identifiserer seg med en annen kategori da de fylte ut skjemaet enn det de gjorde rundt "kjønnsmodning." Noen beskriver også at det har gått mange år mellom deres første “homoseksuelle opplevelse” og at de begynte å identifisere seg som homofil. Dette vitner om en forståelse av seksualitet som verken er binær eller statisk.

En person har skrevet om seg selv at:

“Jeg er altså biseksuell. Etter at jeg var kjønnsmoden, hadde jeg en del forhold sammen med jevnaldrende kamerater. Det meste gjensidig onani, iblant også fellatio eller analcoitus. Men dette hadde intet med homoseksualitet å gjøre, det var bare en måte å skaffe seg seksuell utløsning på. Jeg var nemlig utelukkende tiltrukket av piker i denne tiden. Men etter hvert merket jeg at andre gutter også betydde noe for meg."

Vi kan se at vedkommende skiller mellom seksuelle handlinger og seksuell nytelse oppnådd med "samme kjønn" og det å være homoseksuell, som han først identifiserte seg med senere da han opplevde også mer "romantisk tiltrekning" mot andre menn.

Det finnes også mange andre eksempler på at det er ulike tolkninger rundt hva som menes med "seksuelle interesser." En person har freidig strøket over seksuelle interesser i sin besvarelse og i stedet skrevet "=samleie". Denne tendensen viser et fokus på homoseksualitet som primært beskrivende for den enkelte seksuelle handling, framfor hovedsakelig å være en identitetskategori eller en medfødt egenskap.

Mens det i materialet finnes et stort mangfold av beskrivelser av seksualitet, var representasjonen av homoseksualitet fra den skeive bevegelsen på andre halvdel av 60-tallet og tidlig 70-tall, preget av et narrativ om homoseksualitet som en fast og medfødt egenskap. Denne argumentasjonsmetoden kan ha gjort det lettere å føre en respektabilitetslinje samtidig som man kunne avvise de som argumenterte for at homofili kunne “behandles”. Likevel kan man i ettertid si at “født sånn”-argumentasjonen ikke nødvendigvis representerte mangfoldet av de tankene de skeive selv hadde rundt sin egen seksualitet, men var en argumentasjonsstratgi for å oppnå større aksept hos “allmennheten.” Med tiden har det blitt mer rom for å løfte fram et bredere spekter av narrativer rundt utviklingen av seksualitet, og vi kan se i dag at mange i de skeive miljøene avviser tradisjonelle identitetskategorier. 

Kjærlighet eller sex?

Dette fokuset på seksuelle handlinger framfor en permanent identitetskategori ble selvfølgelig ikke delt av alle respondentene. En annen av besvarelsen har, mer på linje med DNF-48 sin eksterne profil, skrevet følgende:

"Når det i dette spørsmålshefte snakkes om "homofile forhold" er jeg litt usikker på hva spørsmålsstilleren mener. Er det kjønnslig omgang? Vanligvis forestiller folk seg homofile i sengen, noe som er like galt som å tenke seg heterofile på samme måte. Homofili er kjærlighet mellom personer av samme kjønn, senge-akten er for alle mennesker et resultat av følelsene (kjærligheten)."

Flere andre besvarelser har også ønsket å fokusere hovedsakelig på "åndelig kjærlighet" og uttrykker at det trengs et oppgjør med en ensidig overseksualisering av bildet av den homofile. I det første radioprogrammet om homofili, sendt samme år som undersøkelsen ble foretatt, ytret Kim Friele at hun ønsket at allmennheten skulle fokusere mer på likheter mellom homofil og heterofil åndelig kjærlighet, fremfor å forestille seg den “seksuelle akten” mellom to av samme kjønn. Denne tankegangen om å fremheve likheter mellom heterofile og homofile som en del av respektabilitetspolitikk var det senere mange i den skeive bevegelsen som gjorde opprør mot.

Havelins begrepsforståelse

Havelin selv har tatt i bruk både begrepet "homoseksuell", som var det mest utbredte på den tiden, og de mindre utbredte "homofil" og "bifil" som vi kjenner godt til i dag. Havelin hadde i utgangspunktet startet kun med begrepet "homoseksuell", men han da ble da møtt med fordommer om at det kun beskrev menn. Han inkorporerte derfor "homofil" i undersøkelsen, i håp om å gjøre den mer kjønnsnøytral og favne bredere. Likevel var det bare 24 av de 268 svarskjemaene som ble fylt ut av personer som identifiserte seg som kvinner. Det betyr antageligvis både at Havelin i større grad nådde ut til menn gjennom distribusjonskanalene til spørreskjemaene, nemlig DNF-48 og Six bladsalg, men kanskje også at kvinner kviet seg mer for å svare på skjemaene eller for å identifisere seg med kategorien "homofil."

Foreningen for by og bygd

En annen fellesfaktor for besvarelsene er at den store majoriteten av respondentene bor enten i Oslo eller en annen stor by i Norge, bare et par stykker oppgir at de bor på bygda. Det er lett å trekke konklusjonen at dette støtter ideen om at det å være skeiv på bygda var enda mer utfordrende enn det å være det i urbane strøk. I dag kan man fortsatt se at byen ofte fremstilles som framtidsrettet og liberal, mens bygda fremstilles som overdrevent tradisjonspreget og konservativ. En person skriver at

"[j]eg tror befolkningen i Oslo jevnt over er mer forståelsesfull enn folk i småbyer og på landet; neppe fordi Osloboere er noe "bedre" enn andre, men fordi folk her har mer anledning til å treffe homofile, til å lese om slike mennesker etc."

En alternativ fortolkningsmåte er jo selvfølgelig at skjemaene faktisk ikke nådde ut til de som bodde på bygda, blant annet fordi DNF-48 hovedsakelig hadde møteplasser i de store byene. Dette kan jo bety at den historiske fortellingen om å være skeiv på landsbygda har blitt formet av de som har flyttet fra bygda, og ikke de som har blitt værende. Av respondenter som fortsatt bor på bygda og har beskrevet det, finnes kun én. Han sier seg enig i at det er mer utfordrende å være skeiv på bygda, og skriver:

"Det verste ved homoseksualitet er at når man bor på et lite sted føler man seg isolert. (...) Her er så gjennomsiktig på landsbygden, det er sikkert bedre i en stor by."

Normalitetsbegrep og kritikk

Når vi ser på mange av spørsmålene på skjemaet i dag, er det lett å reagere på at skjemaet bygger på og bidrar til reproduksjon av heteronormativitet, stereotypier og etablerte kjønnsroller. Det blir riktignok uriktig å bruke dagens normkritiske verktøy for å analysere datidens spørsmålsformuleringer. Men også i 1965 ser det ut til at flere av respondentene har reagert på spørsmålsstillingen, blant annet ved å stryke over eller legge til ekstra alternativer. Andre har også kritisert Havelins begrepsbruk, for eksempel har en skrevet følgende:

"Den unyanserte spørsmålstillingen forundret meg. Svært få av spørsmålene tar, så vidt jeg kan skjønne, sikte på å belyse graden av homofili hos svareren, noe som en skulle tro ville være av interesse i en undersøkelse som denne."

Denne reaksjonen ser ut til å være rettet mot de forhåndsdefinerte kategoriene for seksuell interesse, som i stor grad forutsetter at man kan plassere seg kun under en gitt kategori.

En annen har argumentert for at homoseksualitet er en naturlig del av alles, også såkalte “heterofiles,” seksualitet. Han skriver at etterhvert som samfunnets strenge seksualmoral blir mindre dominerende “kan enhver oppleve så vel gleden av homo- som heteroerotikk.”

Denne samlingen med spørreskjemaer gir et nært innblikk ikke bare i den rådende diskursen rundt homoseksualitet, men også i mangfoldet av ulike personlige forståelser av egen seksualitet på midten av 1960-tallet. 1965 regnes ofte som et vendepunkt i skeiv historie, da både De homofile av Finn Carling kom ut og det første radioprogrammet om homofili ble sendt på NRK, og Havelins spørreundersøkelser kan forstås som viktige bidrag til å forstå dette historiske brytningspunktet.

[1] Havelin var selv inspirert av den amerikanske psykoanalytikeren Bieber som hadde gitt ut boken "Homosexuality – a psychoanalytic study of Male Homosexuals" i 1962. Havelin var likevel veldig skeptisk til forskningsmetoden Bieber hadde tatt utgangspunkt i, hvor en av hovedinnvendingene var at han kun hadde samlet materialer fra homofile som allerede gikk i terapi, det vil si at de allerede på en eller annen måte oppfattet seg selv som i behov av psykisk helsehjelp. Dette går hånd i hånd med patologiseringen av homofili, og var ikke, etter Havelins mening, et godt utgangspunkt for en vitenskapelig undersøkelse.

[2] Denne anonyme og todelte tilværelsen som preget mange homofile på 60-tallet, gjorde at DNF-48 etterhvert så det som et hovedmål å få til mer kommunikasjon mellom "allmennheten" og "de homofile." De rettet mye av sitt arbeid mot å avskaffe paragraf 213 som lovfestet at det var forskjell på homofile og heterofile. Senere, i 1972, bidro også Havelin med en tekst til heftet “Paragraf 213 - Et onde eller en nødvendighet” hvor han argumenterte, basert på undersøkelsene sine, for avskaffelse av paragrafen.

[3] Alfred Kinsey var den første i USA som gjennomførte et omfattende studium av menneskelig seksualitet. Han ga ut henholdsvis "Sexual behavior in the Human Male" i 1948 og "Sexual behavior in the Human Female" I 1953.