Stemmen fra Paris

I 2023 kom en biografi om hennes liv og virke. I februar kom en ny bok som følger sporene etter Anderson og hennes spennende omgangskrets i etterkrigstidens Paris: På spøkelsessiden av Siri Lindstad.  

Illegal journalistskole

Gidske Anderson ble født i 1921. Hun hadde en turbulent barndom og ungdomstid. Faren var kunstner, drev mye utagerende festing og stilte lite opp for familien. Moren slet med aleneansvar for to små barn, dårlig økonomi og etter hvert også alkoholmisbruk og psykisk sykdom. Andre slektninger ble viktige omsorgspersoner i Gidske og brorens liv. Gidske hadde talent, ambisjoner og utferdstrang, men i det hun sto på terskelen til voksenlivet brøt andre verdenskrig ut. Den tyske okkupasjonen skulle komme til å prege alle sider ved livet.

Unge Gidske ble involvert i arbeidet med produksjon og distribusjon av illegale aviser. Dette ble hennes "journalistskole". Hun beskrev selv arbeidet som altoppslukende; hun ble del av en hemmelig, lukket verden, som levde på rykter og radiostemmer fra London, som hatet okkupasjonen, men var sterk i troen på at landet skulle bli fritt igjen.

Etter krigen jobbet Gidske som journalist og senere kulturredaktør i Friheten. Dette var partiavisen til Norges kommunistiske parti (NKP), men også en av landets største aviser. NKP hadde hatt en viktig rolle i motstandskampen, og fikk ved valget i 1945 over 11 % av stemmene.

Og endelig fikk hun realisert drømmen om å reise ut! Gidske fikk tillit i redasjonen, og ble sendt på reportasjereiser til utlandet – først til nordiske land, deretter en lengre reise til Frankrike, Italia og Jugoslavia. Uredd og engasjert rapporterte hun hjem fra et Europa preget både av ødeleggelse og håp.

Snart sto et lengre utenlandsopphold for døren. Hun hadde spart opp penger, og satte seg på toget til Paris, med en plan om å bo der i 6 måneder. Hun ble værende i 16 år.

Kjærligheten til Paris

Det var en grå og lukket by som møtte Gidske i januar 1948. Venninnen som skulle møte henne, dukket heller ikke opp. Men det tok ikke motet fra henne. Lykkelig hilsen, skrev hun i brev til broren neste dag. Et livslangt kjærlighetsforhold til Paris var begynt.

Hvorfor Paris? Da hun skulle ut og se verden for alvor, var det dit hun ville. Hun visste ikke riktig hvorfor, uttrykte hun senere - "men det var på et vis selvfølgelig." Snart møtte hun personer som skulle gjøre sterkt inntrykk på henne, og bety mye for livet og karrieren videre. I boken Mennesker i Paris (1964), beskriver hun disse første formative årene og miljøene hun ble en del av.

Gidske kom til Paris på et tidspunkt da mange utlendinger kom strømmende til. Unge amerikanske krigsveteraner, briter, skandinaver og øst-europeere. De snakket, leste, slappet av - nøt freden og friheten. Også fra koloniene kom krigsveteraner – blant dem gikk diskusjonene om frigjøring.

Viktige mennesker i livet

Hennes første nye vennskap var med et amerikansk par, han akademiker og krigsveteran, begge jødiske. Gidske flyttet inn i samme bygg som dem i området Saint-Germain-des-Prés, og følte seg umiddelbart hjemme. Hos Stanley og Eileen kom og gikk det folk hele dagen, og alle hadde et prosjekt på gang. Hun ble kjent med franske forfattere og kunstnere. Samtaler som startet på et gatehjørne om morgenen, fortsatte gjerne i en bokhandel på formiddagen, så på en restaurant utover kvelden.

Gidske satte også pris på å snakke med unge amerikanske krigsveteraner, og fikk utvidet og nyansert sin forståelse av krigen. For henne hadde motstandskampen blitt drevet av våpenløse, jagede mennesker - med mot og vilje, men lite ressurser.   

En som kom til å stå henne nær var den tsjekkiske flyktningen Irene. Hennes livsvilje og pågangsmot var imponerende. Irenes mor var russisk, faren jødisk. 27 år gammel var hun skilt, hadde flyktet alene med et lite barn. Med datteren plassert i fosterhjem arbeidet hun hardt for å tjene opp penger, og kunne etter hvert reise videre til USA.

En annen viktig person i livet ble Jimmy, som senere skulle bli kalt "en av de viktigste stemmene i det 20. århundre". Gidske og Jimmy – forfatteren James Baldwin - fant hverandre gjennom lange samtaler på byens kafeer. Gidske satte pris på både hans fortellinger og gode evne til å lytte. Gjennom flere år var de nære venner.

Gjennombruddet

Gidske levde i svært enkle kår og var i starten avhengig av økonomisk bistand fra familien hjemme. Hun hadde et ønske om å bli skjønnlitterær forfatter, men fikk sitt gjennombrudd som utenrikskorrespondent, først for Arbeiderbladet (Dagsavisen), så for NRK Radio. Nå kom hennes kunnskap, erfaring og nettverk til sin rett. Som Paris-korrespondent ble hun det norske folks informasjonskanal fra det store utland.  

Kjærligheten

Det var to pionerer som fant hverandre i 1960-tallets Paris. Kirsten Ohm var ansatt ved den norske ambassaden i Paris, og skulle senere bli Norges første kvinnelige ambassadør. Da Kirsten i 1964 flyttet fra Paris til New York, fulgte Gidske med. I tre år jobbet hun for Arbeiderbladet i USA. Kirstens karriere tok dem også til Strasbourg og Dublin. På begynnelsen av 70-tallet var de tilbake i Paris, Gidske nå som fast korrespondent for NRK. Mellom utenlandsoppholdene, og etter, skapte de seg et hjem i Huitfelds gate i Oslo. Her levde de sammen livet ut.

Leder for Nobelkomiteen

Tilbake i Norge gikk Gidske inn i en stilling som utenriksredaktør i Arbeiderbladet. Hun ble politisk engasjert i Arbeiderpartiet, utviklet nære vennskap med flere sentrale politikere og var en tydelig stemme for norsk EF-medlemskap. Etter det siste Parisoppholdet forlot hun NRK til fordel for et virke som frilanser og forfatter, og i 1985 ble hun statsstipendiat.

Fire år tidligere var hun blitt utnevnt til prestisjefylt verv som medlem i Nobelkomiteen. Hun var leder av komiteen fra 1990 til hun trakk seg tidlig året etter av helsemessige årsaker.

Skrev om egen sykdom

Gidske fikk ikke det gjennombruddet som forfatter hun drømte om gjennom sine første år i Paris, men senere utga hun en rekke bøker. De ble vel tatt imot av både anmeldere og lesere.

Hennes biografi om Trygve Bratteli (1985) ble i Dagbladet omtalt som "den mest våkne og velfunderte journalistiske biografi på flere år", og i Bergens Tidende som "en vidunderlig bok". 

Hun skrev også biografier om Halvard Lange og Sigrid Undset. I Krigene etter krigen (1980) delte hun av sin brede utenrikspolitiske kunnskap, og også glimt fra egne erfaringer som journalist i felt.

I 1983 kom boken Det hendte meg, en personlig fortelling om kreftsykdommen som rammet henne. Også her var hun en pioner, og delte om et tema som få snakket høyt om.

Gidske Anderson mottok en rekke priser og utmerkelser. Blant disse var Narvesenprisen (Den store journalistprisen) i 1962, Riksmålsforbundets pris for fremragende språk i radio og fjernsyn (1978), og Gullpennen (1987).

Gidske omtaler ikke livspartneren Kirsten i sine bøker, selv ikke i den svært personlige fortellingen om egen sykdom. Men hun bruker betegnelsen "min aller nærmeste", og i de siste bøkene sine skriver hun ofte "vi". Slik er Kirsten med likevel.

På spøkelsessiden  

I boken På spøkelsessiden: skeive liv 1945-1952, som kom ut i februar i år, går journalist Siri Lindstad i fotsporene til åtte spennende personligheter som tilbrakte tid i Paris i etterkrigstiden. Foruten Gidske Anderson og James Baldwin er det poetene Gunvor Hofmo og Astrid Tollefsen, forfatteren Tove Janson, teaterregissør Vivica Bandler og sangerne Inez Cavanaugh og Moune de Rivel. Ved Seinens vestre bredd fant de hverandre – og seg selv.

Er det viktig del av Gidske Andersons biografi at hun var skeiv, at hun levde sammen med en kvinne?

Hvem hun delte soverom med, er ikke så viktig. Men hvem hun tilbrakte tiden sin med, hva de snakket om, og hvor de møttes, er interessant. Det var formende for henne som menneske, som journalist, forfatter og politiker. Det bidro til å gi henne den kunnskapen, erfaringen og perspektivene som gjorde henne til den formidleren hun var.

Hvis hun hadde vært samboer med en mannlig ambassadør, ville det trolig vært oppført som en faktaopplysning i biografiske oversikter. Nå står det "ugift".

Gidske Anderson døde av kreft i 1993, 71 år gammel. Kirsten Ohm døde seks år senere. De to er gravlagt sammen på Vestre Gravlund i Oslo. Utenfor Huitfelts gate 11 har Oslo Byes Vel satt opp en blå plakett til minne om Kirsten.

Her kunne Gidske Anderson kanskje også blitt nevnt?