«Blodsopere» og andre utskudd – Skeive annerledesboende i Oslo etter 1968

Dette er et sammendrag av masteroppgaven til Andreas Gjøsæther, levert ved Universitetet i Bergen våren 2021, med støtte fra Skeivt Arkiv sitt masterstipend.

I Oslo bar tidsånden etter 1968 preg av nye former for boligaktivisme. Den fremadstormende motkulturen utforsket fellesskaplige boformer som sammenfalt med det historikeren Stephen Vider har kalt det ultimate uttrykket for skeivt fellesskap, nemlig det demokratisk styrte kollektivet. I et samfunn som ennå kriminaliserte seksuell omgang mellom menn, søkte skeiv boligaktivisme fremover mot en idealisert fremtid hvor man kunne leve uavhengig av heteronormen, kapitalismen, patriarkatet, og i mange tilfeller staten. Husokkupasjonen er kanskje den mest omdiskuterte av disse nye formene for boligaktivisme.

Jeg reiste til Oslo i 2020 for å gjennomføre livsløpsintervjuer med skeive boligaktivister som hadde sitt virke i årene etter studentopprøret i 1968. De syv intervjuene jeg gjennomførte maler et bilde av miljøer som bærer preg av stor variasjon i erfaringer, bakgrunner og politiske overbevisninger. Men uavhengig av hvorvidt informanten var del av den såkalte autonome venstresiden, lyttet til pønk og kalte seg anarkist, om de var NKP-er og frivillig på Blitz sin kafé, bodde i lesbisk kunstnerkollektiv og hadde allmøter hver søndag, led nød og fant et sted å høre til, eller bare opplevde at noen var snille med dem, så var det spesielt ett ord som definerte tilværelsen, og det er fellesskap.

Selv om de ideologiske og erfaringsmessige skillelinjene kunne stikke dypt, var det altså ikke så lang vei mellom de gruppene som ønsket forandring. Et billedlig eksempel på den solidariteten som kunne oppstå, er en tidlig og bemerkelsesverdig husokkupasjon: Skippergata 6/6b, som fant sted vinteren 1981 og 1982. Informanten jeg har valgt å kalle «Agnar» deltok i Skippergata-okkupasjonen, og beskriver forholdene slik:

Det oppsto en naturlig solidaritet mellom det skeive miljøet, husokkupantene og miljøer som var på siden av samfunnet den gang. Vi så at vi var i samme situasjon – utskuddene. De samfunnet ikke ville vite av, se eller ha.

En rekke skeive aktivister kom allerede under Skippergata-okkupasjonen til å sette sitt preg på det som etter hvert ble kjent som Blitzmiljøet. Okkuperte hus og skeive kunstnerkollektiv ble rom for radikal selvrealisering og gjensidig læring. Radikaliseringsprosessen beskrives av pedagogen Paulo Freire som bevisstgjøring rundt de materielle forhold som preger ens egen eksistens: «Radikalisering, næret av en kritisk innstilling, er alltid skapende. Sekterisme lager myter og fremmedgjør. Radikalisering er kritisk og frigjør.» Rommene som skapes i slike fellesskaplige sammenhenger kunne dermed agitere for revolusjonær motmakt.

Selv om skeive aktivister i noen tilfeller også i dag tar i bruk husokkupasjonen som aksjonsform, som ved «Homsøgata 8»-okkupasjonen (som jeg hørte rykter om at skulle finne sted da jeg var i Oslo for å gjennomføre mitt feltarbeid), har den i stor grad falt ut av aksjonistenes vokabular. Det trengs mer forskning for å belyse hvorfor dette er tilfelle. Jeg ønsket selv med min masteroppgave, «Blodsopere» og andre utskudd – Skeive annerledesboende i Oslo etter 1968, å ta i bruk et symbolsk antropologisk begrepsapparat for å belyse meningskonstruksjon i tidligere tiders skeive annerledesboende sine fortellinger om seg selv.

Blod, sæd og blå øyeskygge

To bleke, androgyne skikkelser står henslengt på en scene, ikledd revnede svarte strømpebukser og latextruser. På bordet mellom dem ligger det tjukke lenker, og en svartkledd mann står mellom dem. De er dekket i blod. Mye av det. Det er et sterkt bilde, og de to skikkelsene speiler fargepaletten på banneret bak dem. Antifascistisk aksjon, med sitt svarte og røde flagg over hvitt. På 90-tallet var ikke forestillinger av denne typen helt uvanlig ved kulturhuset i Pilestredet 23. Blitzhuset var blitt en viktig arena for byens radikale ungdomskultur, og flere av informantene i dette forskningsprosjektet er skeive mennesker som hadde sin ungdomstid i de sosiale rommene som vokste fram akkurat her.

En huskatt svinser mellom kaffekoppene våre mens «Øystein» forteller. Leiligheten rundt oss er full av minner fra et liv levd i skeiv frigjørings tjeneste. Noe av det som kjennetegner de aktivistene jeg har intervjuet fra hans generasjon og miljø, partipolitisk uavhengige og frihetlige sosialister, er en svært normkritisk tilnærming.

Vi drev ikke med drag, og prøvde aldri å være kvinner. Det kunne til tider bli ganske kvinnefiendtlig, ved å gjøre narr av en type kvinne. Vi var vesener. Ikke han og hun, men en annen «entity.» Et eget vesen. Det ville vi gjøre. Den tokjønnsmodellen var også slik at om du var passiv homo, så var du kjerring. Vi var mer slik at man kunne ha på seg blå øyeskygge og faktisk knulle noen, liksom. Skjønner du?

Organisasjoner som Rosa Rebeller sto i et sterkt motsetningsforhold med det man kan kalle DNF’48 sin «respektabilitetslinje.» Den vektla en mer abstrahert kjærlighet til fordel for sex i sitt formidlingsarbeid rundt hva det ville si å være skeiv. Øystein utdyper: «De var så jævlig politisk korrekte! Vi var mer, sånn, blodsopere. Vi var opptatt av å skape kaos.»

Det er fra mitt intervju med Øystein jeg henter tittelen på masteroppgaven, og selv om de skeive annerledesboende er en sammensatt gruppe, hva angår ideologi og bakgrunn, ble begrepet blodsoper en slags synekdoke, delen som representerte en helhetlig vurdering av den dynamikken som utspilte seg på tvers av skeive miljøer som deltok i husokkupasjon og fellesskapsorientert boligaktivisme. Oppgaven bar dermed preg av en ny rød tråd, utforskningen av de forholdene som bar fram den normkritiske blodsoperen.

Frihet og nødvendighet

Blant deltakerne i tidlige husokkupasjoner var det mange som var fra det Agnar ville kalt «møblerte hjem.» Han forteller blant annet at det var aktivister med bakgrunn i Blindern SU som tok initiativ til Skippergata-okkupasjonen. Men ytterst få av dem jeg snakket med som deltok på denne, eller andre okkupasjoner, hadde en nevneverdig politisk bakgrunn å vise til. De søkte heller sammen med annen ungdom som hadde havnet på siden av samfunnet. «Tor», en annen Skippergata-aksjonist jeg intervjuet, understreker hvordan hans opplevelse av sosial nød, å bli kastet ut hjemmefra da han var 15 år for så å måtte ty til sexarbeid, preget hans tilknytning til det vordende Blitzmiljøet.

Jeg tror at min tilknytning til Blitzhuset er helt basert på det at jeg er homo (…) Det var fordi jeg var uten noe nettverk, alene i Oslo. Jeg hadde ikke noe annet sted å gå. Jeg hadde ikke noe bevisst forhold til anarkisme, det var ting jeg lærte meg underveis (…) Jeg ble tatt inn og fikk et sted å være. De var snille med meg, liksom.

I det hele tatt er «et sted å være» det slagordet som syns å gjenta seg mest, da et manglende hensyn til sosiale problemer som preget ungdommen også preget tiden. Tidligere politimester Willy Haugli sitt svar på hvorfor politiet trengte hunder da de stormet Stortorvets Gjæstgiveri i 1987 for å arrestere Stein Lillevolden er billedlig for den bokstavelige og figurative volden: «Det var umulig å komme til med hester.» Voldsbruken mot minoriteter kan ikke akkurat sies å ha vært mindre.

Da skeive anarkister i januar 2020 tok seg inn i en kommunal bygård i Tromsøgata, var det som om jeg møtte dem i døren. Jeg hørte rykter om aksjonen over kaffe på Tøyen Torg noen uker før de slo til, og det hadde blitt en symboltung aksjon. De kalte det «Homsøgata». Og Tromsøgata 8 var i sin tid en av de bygårdene som ble okkupert i det umiddelbare kjølvannet av at Skippergata-aksjonen ble avviklet. Få måneder etter at aksjonistene ble kastet ut av Homsøgata ble bygården lagt ut for salg til 13 millioner kroner. Det var samme dag Oslo Pride begynte.

Jeg tenker mye på et Kierkegaard-sitat i sammenheng med feltarbeidet mitt i Oslo. Det handler om menneskets tosidige artsvesen, at vi er «en syntese av uendelighet og endelighet, av det timelige og det evige, av frihet og nødvendighet.» Blant de skeive annerledesboende jeg har snakket med, fant noen frem til fellesskaplige boformer gjennom sin politiske overbevisning. Andre ble radikalisert av sine omstendigheter, i de rommene som ble skapt av boligaktivismen. De fant sin frihet som en dyd av nødvendighet.