Sikker sex på plakaten
kopi147.jpg
En sykdom spredte seg blant homser i USA på slutten av 70-tallet. Det var ingen behandling å få. Ble du smittet, var du dødsdømt. I det norske miljøet rundt utestedet Metropol i Oslo skjønte man tidlig at «homsepesten» som herjet i USA også ville komme til Norge.
Men i Norge tok denne historien en annen vending enn i mange andre land. Norske helsemyndigheter var lydhøre og innledet et samarbeid med homo-organisasjonenene for å hindre spredning av viruset i Norge.
Helseutvalget for homofile (i dag bare Helseutvalget) ble stiftet 1983 for å drive forebyggende arbeid.
I januar det samme året ble den første norske aids-pasienten innlagt på Rikshospitalet. Han døde ti måneder senere.
En jævla sykepleier skal ikke fortelle meg hvordan jeg skal knulle! Calle Almedal forteller om begynnelsen på hiv-epidemien.
009_copy.jpg
Del 1: The Norwegian family.
Del 2: Da aids kom til Norge.
Del 3: «Tvangsgutane» ble hans motstandere.
Oppsøkende
- Helseutvalget var som myndighetenes forlengede arm ut i ulike subkulturer, forteller Rolf Martin Angeltvedt. Han har vært leder av Helseutvalget siden siden 2003, men har jobbet med hiv og aids siden 1994.
- Man oppsøkte saunaer, parker og utesteder der menn møtte menn. Man allierte seg med dørvakten, garderobevakten, bartenderen og «dragqueensa» for å få dem med i informasjonsarbeidet, forteller han.
Men så var det plakatene. De ble hengt opp der menn møttes, på toaletter på utesteder og på saunaer. Plakatene hadde et svært direkte språk, ofte med humor. Husk at dette var før internett var etablert.
Vakker homofili
Helseutvalget hadde ikke gode erfaringer med reklamebyråer. Flinke folk i miljøet gjorde jobben best.
- Arne-Harald Hanssen og fotograf Finn Serck Hansen gjorde mye bra på 90-tallet, forteller Angeltvedt.
Alt skulle se bra ut. Det kom til og med beskyldinger om at det ble et for vakkert bilde av homofili.
025_copy.jpg
Flinke folk i miljøet
- Modeller ble rekruttert fra utelivet i Oslo. Det var frivillige modeller, modeller vi bruker i dag. Budskapet var spissa og testet på målgruppen, sier han.
Målgruppen var menn som hadde sex med menn på steder der de møtte hverandre. Budskapet kunne derfor være mer direkte enn en plakatkampanje på bussen. Nakenhet, sex og et direkte språk var svært effektivt, men skapte også reaksjoner.
Reaksjoner på Stortinget
En plakat fortalte at sikker sex med 100 hiv-positive er sikrere enn ubeskyttet sex med en som ikke vet om han er smittet. Dette skapte brudulje.
019_copy.jpg
Stortingsrepresentant Jon Alvheim (FrP) mente Helseutvalgets budskap var for promiskuøst. Å si at 100 partnere er ok, fikk både FrP og KrF til å reagere.
- Det resulterte i en pressemelding fra Statens Helsetilsyn som sa at tildelingen til Helseutvalget skulle vurderes. Det var ikke måte på. Fullt kaos, forteller Angeltvedt.
Interne reaksjoner
En naken badende mann som som var klar for det meste, for å si det sånn, vakte også reaksjoner.
Men denne gangen internt i den skeive bevegelsen. Det var på denne tiden stor uenighet mellom homser og lesber rundt pornografi. Mens damene mente porno var både objektiviserende og nedverdigende og brente porno på bål i gatene, syns mennene at porno egentlig var ganske greit. Plakaten med den erigerte mannen ble derfor sensurert av damene. De tapet ganske enkelt over den «pornografiske» kroppsdelen på plakaten.
Plakaten med den korsfestede lærhomsen fikk Åpen kirkegruppe (ÅK) til å reagere. ÅK er jo en del av homobevegelsen, men mente likevel dette ble for drøyt og blasfemisk.
Plakatene ble også publisert i Blikk. Men noen ganger kunne det bli litt kraftig kost, også for leserne av homotidskriftet. Det resulterte i flere politianmeldelser, forteller Angeltvedt.
Seminar om sikker sex
Rundt 1990 startet Helseutvalget opp seminarer for å spre kunnskap om hiv. Også dette ble presentert via plakater. Det ble arrangert egne seminarer for SM-miljøene, unge menn, eldre menn, kjærester av hiv-positive osv.
Helgeseminarer var ofte på Renskau hotel i Drøbak. Felles avreise med buss fra Oslo sentrum. Man hadde med to hiv-positive menn som deltakere, men som holdt diagnosen hemmelig som en overraskelse til dag to. Det handlet om å bygge nettverk. Dele erfaringer fra eget liv. Det var ikke hverdagskost for de fleste.
Men det var ikke stor tilstrømming av folk som ville være med på seminarene. Helseutvalgets folk måtte ut i miljøene for å invitere mennene, en etter en. Men invitasjonen ble oftest ikke tatt imot.
- For å få 30 deltakere måtte vi snakke med 500 menn. Når bussen skulle gå, måtte vi også gå en runde i området for å finne de som stod litt unna og ikke helt hadde bestemt seg for å bli med.
- Vi fikk heller ikke alltid med de rette folkene. De som kunne trengt det mest, legger han til.
Vendepunktet
Ut over 90-tallet begynte testing av medisiner. Angeltvedt hadde selv to hiv-positive venner som deltok i forsøk uten å vite om de fikk medisin eller ikke.
- Den ene lever i dag, den andre døde i 96. Det var ganske heavy, altså.
045_copy.jpg
1996 var året en fungerende behandling ble tatt i bruk. Smitte betydde ikke lenger død. Fokuset på forebyggende arbeid ble svekket og pengene tørket inn. Men det skulle viste seg at slutten av 90-tallet ble en tid der hiv-viruset virkelig begynte å spre seg i Norge. Ved starten av 90-tallet lå smittetallene på drøyt tretti pr år. I 2008 kom toppen med over 200 smittede.
Ifølge Folkehelseinstituttet har tallene gått i riktig retning siden 2015 på grunn av økt testaktivitet, raskt igangsatt behandling og tilgang til forebyggende behandling (PrEP).