Jeg har sluttet å komme ut av skapet

Kvinne 29, lesbisk, skeiv, ingenting…

Jeg fant ut at jeg var skeiv den sommeren jeg skulle begynne i 10. Egentlig fra det sekundet jeg erkjente det for meg selv tenkte jeg på det å komme ut. Hvordan skulle gjøre det? I et helt år gikk jeg rundt inn i skapet og ville bare ut. Jeg sa det til min beste venninne og begynte å gå på llhs ungdomsgruppe for homofile. Der var jeg yngst, og den nest yngste var et par år eldre enn meg. I et helt år løy jeg hjemme hver eneste fredag om at jeg skulle på kino, til en venninne ...og satt i llhs lokaler som lå i en kjeller i et bolighus. Jeg kom ut med et brak da jeg begynte på videregående, ALLE skulle vite at jeg var lesbisk (som om ikke alle hadde skjønt det allerede). Det ble omtrent slik at når jeg presenterte meg for nye folk sa jeg at jeg var skeiv før jeg sa hva jeg het. Etter videregående flytta jeg til en annen by for å studere. Der ble jeg homo på heltid. Ikke bare fikk jeg min første samboer, men jeg tror omtrent ikke jeg hadde en eneste heterofil venn i de fire årene jeg studerte. Jeg var med i studentgruppe og idrettslag for skeive. Når jeg gikk ut var det på homoutested. Skeive dager var større en 17. mai og julaften til sammen. Det hang regnbueflagg overalt.

Etter studietida flytta jeg tilbake til fødebyen. Jeg var ikke så opptatt av at jeg var skeiv, jeg var jo så mye mer enn det. Fikk meg heterofile venner. Ville normalisere meg. Fikk for første gang i livet et behov for å normalisere mer. Jeg, som hele livet hadde vært opptatt av å skille meg ut ville være som alle andre. Ikke skille meg ut lenger. Mest av alt ønsket jeg meg et A4 liv. Ønsket meg barn og kanskje et hus med stakittgjerde rundt. Forholdet til samboeren tok slutt. Kanskje jeg ble for kjedelig? Hun lever ennå livets skeive dager, etter hva jeg har hørt. Jeg fikk meg ny kjæreste. Hun hadde aldri vært på et eneste homoutested, aldri gått i en parade, aldri hatt et regnbueflagg. Hun var ikke skeiv, ut over det at hun forelska seg i jenter og nå i meg. Vi flytta til hennes hjemplass. Kjøpte hus. Jeg fikk meg jobb i nabokommunen og kjente ingen. Da jeg snakket om samboeren min der trodde alle jeg snakket om en mann. Jeg korrigerte dem ikke. Ønske om barn ble realitet. Magen min begynte å vokse etter en tur til Danmark. Vi bestemte oss for å gifte oss. Vi hadde ingen stor fest, inviterte bare foreldrene våre. Jeg fikk presang fra jobben. Kollegene mine begynte å snakke om mannen min, jeg korrigerte dem ikke. Men jeg passet på å ikke lyge. Jeg omtalte aldri min kone som ham, sa bare kjæresten min. Vi begynte å snakke om babyen jeg hadde i magen. Hvordan kom den til å se ut. De spurte meg om øyenfarge og hudfarge på "min mann". Jeg svarte på hvordan min kone så ut. Det var egentlig ikke meningen å "være i skapet". Jeg bare bygget videre på deres antagelser. Jeg hadde da aldri sagt at jeg var sammen med en mann, bare snakket om kjæresten og samboeren min. Jeg ville bare ikke si det med en gang. Ville at de skulle bli kjent med meg først, så jeg fikk vise at jeg var mer enn "hu lesba". Litt over halvveis i graviditeten ble jeg sykemeldt. Jeg gikk innom jobb med sykemelding og takkekort fra bryllupet i samme slengen. Og noen hang bildet opp på veggen, og der ble de to brudene hengende. Ingen har kommentert til meg at det var en dame der og ikke en mann. Men det var en befrielse å komme tilbake på jobb etter permisjonen og ikke lenger tenke på kjønnsnøytrale ord. Og nå korrigerer jeg alle som snakker om mannen min med en eneste gang. Jeg føler meg ganske vanlig for det.