Mitt liv - bra, eller dårlig?

Hei, jeg er ei jente som akkurat har fylt 20 på det nye året. Jeg er skeiv, lesbe, lesbisk, kall det hva du vil, jeg tiltrekkes av jenter alle fall, og bare jenter. Gutter er bare mine kompiser, og ikke noe annet enn det.

Livet som lesbe, det har ikke alltid vært like enkelt, særlig ikke før jeg kom ut av skapet, det var den verste tiden, og den varte til jeg ble 18 år gammel. Jeg var livredd for hvordan folk ville ta det. Familie, venner, men de verste var de jeg ikke kjente så godt. Du skjønner, jeg kommer fra en liten plass der ting ikke ble så gått godtatt før, det var fasit på hvordan man skulle være rett og slett, og det var ikke lett å bli godtatt, så det å si at jeg var lesbisk kunne gjøre det verre. Men så ble jeg venner med noen som ikke brydde seg om hva andre syntes om en, de var seg selv fullt ut og gjorde det de ville av interesser. Da begynte jeg så smått å være meg selv jeg også og ikke "kopiere andre", men på den tiden var jeg 14 år, så det er ennå 4 år til jeg står fram. Videregående sto for tur. Første og andre året var jo forferdelig, så lenge man tenker på det som skjedde rundt oss og i gangene. Uansett hva man gjorde, var det galt, og det gikk rykter uten at ting var gjort. Så kommer vi til da jeg sto fram, det var fest hos ei venninne før skolen sluttet, jeg ble ganske bra brisen for å si det milt, og ut av det blå, så sa jeg at jeg var lesbisk. Hvordan det ble godtatt? Jo, overrasket som jeg var, tok alle det veldig bra, alle som var tilstede alle fall. Mange var sjokkerte, men noen av mine nærmeste hadde en anelse.

Etter at jeg sto fram har livet blitt mye bedre på en måte, jeg slipper å skjule hvem jeg egentlig er og kan være meg selv 100%, men samtidig: det blir ikke mye lettere å få seg kjæreste! Jeg tror jeg er den første som har stått fram som lesbe i den lille plassen, en har stått fram som homse, og så er det flere som mener de er bifile, men hva vet man når de bare har vært sammen med en av motsatte kjønn. Så, jeg kjente alle som var skeive, men ville ikke ha noe forhold med noen av dem, vi var jo bare venner. Etter tre år på videregående på et lite sted, flytta jeg til et enda mindre sted og skulle begynne på videregående igjen på første året. Det eneste jeg tenkte på var: SKOLE! Jeg skulle ha fokus på skolen, og gjøre det så bra jeg kunne. Ei jente gikk bort til meg første skoledag, og lurte på om jeg viste hvor vi skulle, jeg svarte sånn som jeg ofte svarer: "hakke peiling". "Da kan du bli med oss, vi vet hvor vi skal" sa hun. Hun var også ny på dette lille stedet. Jeg ble med dem, vi fant plasser, og jeg og jenta snakket bra sammen. Dette skjedde altså nå denne høsten som var i 2012. Allerede andre uka på skolen ble vi bedre kjent og kunne kalle oss selv som gode venner. Hver dag etter skolen ba hun meg med hjem til seg på middag. Jeg takket gladelig ja, hun var jo ei trivelig jente, å hun lagde god mat (noe jeg ikke gjør). Så vi spleisa på pengene, og hun laga maten. Men, jeg ble som regel ikke bare til over middag, jeg ble hos henne til både 11 og 12 på kvelden, sånn er det når man har det trivelig. Etter gymtimen en gang når vi gikk alene, fortalte hun meg at hun var bifil, og forsikret meg om at hun ikke prøvde seg på meg. Da fortalte jeg henne at jeg også var skeiv, bare at jeg var lesbisk. To uker med skole har gått, og to uker hadde vi kjent hverandre, men allerede kjente vi noe mellom oss. Hun satt på fanget mitt mens hun satt på PC-en, og ryggen hennes var bar. Jeg prøvde meg fram, og kysset henne litt på ryggen hennes, hun sa det var godt, så jeg stoppet ikke. Senere samme kvelden satt jeg i sofaen, og hun lå med hodet på fanget mitt. Hun kilte meg, og jeg som er så kilen, jeg vridde og vrikket på meg, så når hun sluttet, var ansiktet mitt veldig nærme hennes. Jeg tok en sjans og nærmet meg henne litt mer, hun kom også sakte imot meg, og plutselig rørte leppene våre hverandre. Det føltes som om det varte evig, og jeg husker fortsatt hvordan det var. Også når jeg skulle rusle hjem til hybelen min og vi skulle ta farvel for kvelden, sto vi utenfor og kysset og klinte. Jeg sov nesten ikke hele den natten fordi jeg var så glad og ikke kunne tenke på noe annet enn henne. Dagen etter var jeg spent: ville hun noe mer, etter var det bare et "uhell". Vi hadde skiftet i garderoben og var alene. Vi kikket lurt på hverandre, og hun kastet seg over meg og det ble mer klining. Det ble klart veldig fort at vi var blitt ett par. Allerede første helga, var vi fra hverandre, og jeg savnet henne veldig. På søndagen så vi hverandre igjen, og jeg spurte så pent om hun ikke ville overnatte med meg. Det ville hun, selv om jeg hadde bare en vanlig enkeltseng, men det gikk bra. Det var den eneste gangen jeg trengte å spørre henne, etter den tid så har hun overnattet hver eneste natt, og har flyttet inn hos meg og sagt opp sin egen hybel. Nå har vi hvert sammen litt over 4 måneder, og har endelig fått oss dobbeltseng. Vi har til og med fått klager fra gymlæreren, fordi guttene klarer visst ikke å konsentrere seg når vi er litt intime og klenger litt på hverandre.

Livet mitt er bedre nå, jeg har alt jeg trenger: Penger til mat og det jeg behøver, tak over hodet, skolegang, klær... men hva har jeg glemt? Åja! Det aller, aller viktigste: DAMA MI!! Livet mitt har vært bra for det meste, så klart har det vært vanskelig til tider, men man må regne med både oppturer og nedturer. Jeg er fornøyd, og jeg har lært at: det du mest vil ha, kommer når du minst venter det. Ett råd til dere som ikke har kommet ut av skapet: Ta dere den tiden det trengs, kom ut når dere føler for det. Livet er bedre utenfor skapet, det er det alle fall for meg!!