Skeiv mamma

Jeg er ei 25, snart 26, år gammel jente. Ikke noe uvanlig med meg. Ja, bortsett fra at jeg er alenemor – og lesbisk! Jeg skjemmes over å si det, men selv om jeg liker å tro at jeg er åpent lesbisk, så er jeg kanskje ikke det. Jeg er rett og slett for redd til å være "out and proud". Ikke misforstå meg, jeg er stolt. Veldig stolt. Og om noen spør meg, så benekter jeg ikke legningen min. Men selv om jeg kan gå med et diskre lbht-armbånd og føler meg stolt og bra, så er jeg nok den reddeste av dem alle. Hva vil vennene mine tenke? Hva vil fremmede tenke? Hva vil lærerne mine tenke? Hva vil familien på farssiden til dattera mi tenke? Dette er ikke noe jeg vil videreføre til dattera mi, jeg vil gjerne at hun alltid skal stå opp for den hun er, være stolt og ikke la noen tråkke på henne! Vi har kommet så langt som til 2013, og selv om mye har hendt i lbht-bevegelsen og de rundt oss, så er det fortsatt arbeid som gjenstår. Jeg vil kunne gå rundt i byen – uansett når på døgnet – og ikke være bekymra for å bli angrepet eller få ord slengt etter meg, bare fordi jeg holder i hånda til kjæresten min. Heldigvis er det sjeldent, men vi hører historiene og leser dem i avisen. Hva som kan skje når du glemmer å være forsiktig. Det var vel nyttårsaften 2011 at en gutt ble banka opp i Trondheim, bare for å ha støtta kameraten sin som var beruset. Tilfeldigvis var gutten homofil, men han gikk ikke sammen med kjæresten sin – bare en kompis. Jeg bor i Trondheim… Og jeg vil ikke at det neste avisoppslaget skal være om meg. Det tok mange år før jeg kom ut av skapet. Omtrent like mange år som det tok før jeg innrømte det for meg selv. Mitt største ønske er å kunne gå med store bannere over hodet eller t-skjorter som sier "I love girls" offentlig. Men frem til jeg kan være helt sikker på at om jeg skulle bli trakassert, så ville noen fremmede rundt meg steppe inn og sørge for at alt ble bra, så kommer nok ikke jeg til å tørre å være meg selv. Jeg har levd over 10 år i skjul, nå vil jeg spre vingene mine!