SSAD (Same Sex Attraction Disorder)

Da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen fikk jeg en ny gutt i klassen. Jeg husker at jeg skrev navnet hans hundrevis av ganger på kladdeark, og at jeg gjemte og senere ødela arkene så ingen skulle få se. Men kanskje det begynte lenge før det. Jeg elsket å leke med dukkene til søstrene mine, jeg kledde meg ut som jente og malte neglene mine med rød sprittusj. Og en gang etter at jeg var blitt voksen, sa moren min i frustrasjon: «Du ble feminist da du var fem år gammel!» Jeg vokste opp i et ekstremt konservativt, kristent trossamfunn, og jeg visste to ting om homofili: I lokalavisen leste jeg en gang i året om homoparaden i Oslo og så bilder av drag-queens og lærhomser. Og så ble homofili nevnt i sammenhenger i menigheten et par ganger. Her er et par ting jeg hørte fra ledere: "Urene ånder gjenkjenner hverandre og trekkes mot hverandre, selv over lange avstander. For eksempel vil to homoseksuelle menn i en sal med mange tusen mennesker straks trekkes mot hverandre." Og "Homoseksuelle menn er slaver for sine lyster. Jeg har hørt at de i gjennomsnitt har omgang 10–15 ganger i døgnet."

Samtidig var heteroseksualiteten også undertrykket og måtte bare praktiseres innenfor ekteskapet. Jeg forsto senere at det ble sett på som normalt, om enn uønsket, at ugifte fant utløp for sin nysgjerrighet og frustrasjon med andre av samme kjønn, og det gjaldt spesielt gutter, siden de jo er mer seksuelle enn jenter … Mine første seksuelle opplevelser var med eldre og jevnaldrende gutter innenfor menigheten, fra 11-årsalderen, da jeg selv ikke var moden hverken fysisk eller psykisk. Senere plaget det meg at jeg ble behandlet som en surrogat for en jente; det var for eksempel helt vanlig å suge hverandre, mens det ikke var greit å kysse. Det var lite åpenhet for å snakke om følelser og opplevelser knyttet til sex. Min beste venn, eksperimenteringspartner og gutten jeg utviklet følelser for, hadde seksuell kontakt med en eldre mann han møtte i svømmehallen. De avtalte å møtes der, og min venn ble med i bilen hans. Jeg husker at jeg var misunnelig på ham for disse opplevelsene med en eldre mann som elsket gutter i vår alder.

Da jeg i 20-årsalderen fikk min første kjæreste, fortalte jeg foreldrene mine at jeg var homofil og var sammen med en gutt. Det ble en veldig vanskelig periode, og da forholdet tok slutt, gikk jeg med på å oppsøke hjelp i menigheten. En av lederne jobbet i helsevesenet og ble sett på som en ressurs på avvikende seksualitet. Etter en samtale slo han fast at jeg ikke har homofil, men at jeg led av en tilstand han kalte ADD, Same Sex Attraction Disorder, som oppsto hos gutter med fedre som ikke i stor nok grad viste kjærlighet gjennom kjærtegn og kos, og mødre som var for dominerende. Som liten hadde jeg riktignok fått ris av faren min, og da jeg kom i tenårene og ble ulydig, kverulerende og arrogant, ble han veldig voldelig. Han skulle knuse stoltheten i meg. Min mor var riktignok også ganske sterk og dominerende i hjemmet vårt. Men min far var også veldig generøs med fysiske kjærtegn da jeg var liten, og av mine ti søsken var det kun jeg som utviklet ADD, til tross for at jeg ikke opplevde mer vold eller fikk mindre kos enn de andre søsknene mine. Mine foreldre var uansett ikke spesielt fornøyde med diagnosen, og jeg slapp å gå noe mer til behandling hos hobbypsykologen.

Innerst inne har jeg vel alltid visst at jeg var annerledes, at jeg ikke kunne finne meg til rette innenfor de snevre rammene som mitt eget samfunn satte for mitt kjønn og min seksualitet. Men jeg forsonte meg ikke helt med at jeg var homofil før mot midten av 20-årene. Det var flere grunner til det: Jeg var dypt religiøs og ville veldig gjerne komme til Himmelen. Jeg ville ikke kle meg i kvinneklær, lær eller være pervers. Jeg ville fryktelig gjerne ha en ordentlig familie med barn. Og jeg ville ikke miste familien min og vennene mine. Da jeg omsider sto frem helt åpent for alle rundt meg, ble jeg satt utenfor menigheten og min egen familie. Jeg ga fremdeles ikke opp håpet om det gode livet med mann og barn, og jeg trodde vel innerst inne at min familie skulle akseptere meg hvis jeg kunne leve like pyntelig som dem. Men dessverre skulle jeg ikke bare finne drømmemannen. Først måtte jeg finne meg selv, men ikke bare som homse. Jeg måtte også orientere meg i et storsamfunn jeg var oppdratt til å betrakte fra utsiden. Jeg forsto ganske raskt at det ikke var så store forskjeller på homofile og heterofile, men at det var enormt stor forskjell på hvordan mennesker møttes, forelsket seg etablerte forhold i og utenfor menigheten. Etter mange mislykkede forhold, blant annet ett der jeg ble psykisk terrorisert av en sosiopat, bestemte jeg meg for at det ikke var noe jeg kunne eller trengte å gjøre for å overbevise familien min om at jeg kunne være like bra som dem. Jeg bestemte meg for at jeg ville konsentrere meg om å finne ut hvordan jeg kunne ha det bra som meg selv. Jeg ville fremdeles finne kjærligheten, men ikke jakte hvileløst på drømmemannen. I stedet ville jeg ta meg tid til å bli kjent med mennesker og nyte forelskelsen og kjærligheten uten å ha blikket stivt festet på fremtiden. Like etterpå møtte jeg han som jeg nå er sammen med. Vi har vært kjærester i snart fem år og samboere i snart fire. For kort tid siden kjøpte vi vår første leilighet sammen, og i sommer flyttet det inn en 15-åring hos oss som ble kastet ut hjemmefra av sine religiøse foreldre fordi han er homofil. Min egen familie har et anstrengt hyggelig forhold til meg og min kjæreste. Men jeg har en slags familie og et bedre liv enn jeg noen gang turde forestille meg. Og fremdeles prøver jeg å dyrke kjærligheten i hverdagen i stedet for å anstrenge meg for å leve lykkelig til mine dagers ende.