Den norske homobevegelsen 1965-1975

Både forsker Hans Wiggo Kristiansen (Masker og motstand, 2008) og homopionér Arne Heli (Åpen om det forbudte, 2006) har beskrevet arbeidet i den norske homobevegelsen fra oppstarten i 1950 og frem til 1965. Det er ikke gjort forskning på den skeive bevegelsens historie i all sin bredde fra 1965 og fremover, men det finnes gode kilder til perioden - ikke minst en rekke tidsskrifter utgitt av Det norske forbundet av 1948 (DNF-48).

Klubb-Nytt/Oss i mellom var et internt blad rettet mot DNFs medlemmer, og ble utgitt helt fra 1953 til 1971. OSS ble utgitt parallelt med Klubb-Nytt, rettet også mot et eksternt publikum, i perioden 1965-1970. Bergensnytt ble utgitt av DNFs lokallag i Bergen fra 1972, og Mulius av DNFs Oslo-lag fra 1973. Fritt Fram overtok i 1974 rollen OSS hadde hatt som nasjonalt skeivt tidsskrift rettet mot et bredere publikum.

Et gjennombruddsår

Den norske homobevegelsen hadde helt siden oppstarten i 1950 jobbet systematisk med å påvirke beslutningstakere og offentligheten, men 1965 ble på mange måter et gjennombruddsår. Dette året deltok Arne Heli som åpen homofil på et møte i Studentersamfunnet i Oslo, riktignok under pseudonym. Det første norske radioprogrammet om homofili gikk på luften. Finn Carlings bok De homofile – en skisse av en stengt tilværelse kom ut, og psykolog Arnold Havelins første forskningsprosjekt om holdninger til homofili startet opp. DNF-48 etablerte sitt første eksternt rettete tidsskrift, OSS. Bladets redaktør var Kim Friele, som året etter også ble valgt som leder for organisasjonen.

En tid for store endringer

Perioden 1965 – 1975 var også en tid for store omveltninger i samfunnet som helhet. I 1966 tok USA i bruk napalmbomber i Vietnam, og kulturrevolusjonen i Kina startet. Året etter ble Jens Bjørneboes roman Uten en tråd anmeldt for pornografisk innhold. Beatles toppet hitlistene, og man begynte å se unge gutter med langt hår. Maos lille røde ble utgitt. I 1968 fikk kronprins Harald og Sonja Haraldsen forlove seg, etter å ha ventet i 9 år på at tidsånden skulle blåse deres vei. Studentopprør, med røtter tilbake til 50-tallet, eksploderte i Paris. Kritikk av samfunnsautoriteter sto sentralt, koblet sammen med andre systemkritiske bevegelser, som borgerrettsbevegelsen, kvinnefrigjøringen, miljøbevegelsen og avkolonialiseringen.

I 1969 sjokkerte NRK med programmer om sex i serien Om samlivsspørsmål. Forslag om selvbestemt abort ble fremmet, og debatten rundt dette preget nesten hele det kommende tiåret. Stonewall-opptøyene i New York fant sted. I 1970 ble det for første gang funnet olje i Nordsjøen. I 1972 var det folkeavstemning om EF, og nei-siden vant med 53,5 % av stemmene. Farge-TV kom til Norge. I tillegg til sex mellom menn ble også samboerskap for partnere av motsatt kjønn avkriminalisert. Året etter ble AKP(m-l) stiftet. I 1975 ble kvinnedagen 8. mars gjort til en av FNs merkedager, og Sosialistisk venstreparti ble dannet. 

PERIODEN 1965 - 1970 

Til tross for at de homofiles sak var blitt langt mer synlig i offentligheten, var diskresjon forstatt svært viktig innad i DNF. Retningslinjene for å ta med en gjest til foreningens arrangementer, trykket i KlubbNytt i januar 1966, kan illustrere dette. Man måtte selv ha vært medlem i minst et halvt år, gjesten måtte være fylt 21 år, og vedkommende måtte være en diskret person. Gjesten måtte forplikte seg til å ikke fortelle sine beskjente om hvem han hadde møtt eller sett der, eller hvor sammenkomsten hadde vært holdt. Styret måtte minimum to dager i forkant informeres om gjesten, med navn, alder og adresse. Det var bare mulig å ta med én gjest til hvert møte, samme person kunne delta som gjest maskimalt to ganger, og forhenværende medlemmer av Forbundet kunne bare unntaksvis slippes inn som gjester. Konsekvensene for regelbrudd var klare: 

Du innestår for ar din gjest fyller kravene under punkt 2 og 3 (alder og diskresjon). Du vil bli dradd til ansvar hvis han ikke gjør det. Dette kan blant annet bety at du for ettertiden mister retten til å ta med gjester. – På lignende måte vil du bli trukket til ansvar om du skulle komme med en gjest uten å ha ordnet med den foreskrevne forhåndsanmeldelse. (Orig. uthevinger). 

I starten av perioden var møter og lobbyvirksomhet de viktigste arbeidsformene, samt skriftlig informasjonsarbeid - både gjennom OSS og avisinnlegg. I 1967 fant den første aksjonen sted - løpeseddelaksjonen på Blindern. Viktig var også de sosiale arrangementene; å skape trygge rom der folk kunne møtes, og finne fellesskap, kjærlighet og sex. For noen ble dette et utgangspunkt for mer politisk arbeid, for andre var det selve målet.

Møter og lobbyvirksomhet

DNF inviterte til mange møter, foredragsaftener og rundebordskonferanser. Fagpersoner fra relevante felt, som medisin, psykologi og teologi, ble invitert inn, og man vegret seg ikke for å invitere kandidater som hadde et annet syn enn DNF på temaene som ble diskutert. 

Lobbyvirksomhet var svært viktig i arbeidet for avkriminalisering av sex mellom menn, og Arbeiderpartiets Arne Kielland skulle etter hvert bli en særlig viktig alliansepartner.

I 1968 skrev Kim Friele en artikkel om §213, og deretter i 1969 et direkte spørsmål til justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer. Samme år sendte professor Johannes Andenæs, den fremste norske eksperten på strafferett, et forslag til regjeringen om å se på en endring av denne lovparagrafen. I 1970 sendte DNF brosjyren §213 - Onde eller nødvendighet? til samtlige stortingsrepresentanter. Her hadde man fått med en rekke autoriteter både fra Norge og utlandet, som hver med sitt utgangspunkt argumenterte for avskaffelse av §213. Et grunnleggende prinsipp var viktig for å få med så mange stemmer som mulig på laget: de som bidro trengte ikke at ha et positivt syn på homoseksualitet - det viktige var at de mente at det ikke burde være straffbart. 

Skriftlig informasjonsarbeid

OSS var en aksjonsform i seg selv - tidsskriftet skulle være DNFs talerør utad. I lederartikkelen i første utgave uttrykkes det slik: 

Det tjener ikke til vårt beste, og skaper heller ingen bedre og lysere framtid for oss, om vi stadig vekk nøyer oss med å henvende oss til hverandre. Vi må være villige til å gjøre alt for å slå en sprekk i den muren som skiller oss fra "de andre", den som setter oss utenfro samfunnet. Takket være medlemmene har vi nå fått vårt eget offisielle talerør, som langt på vei kan hjelpe oss i dette. Med støtte fra våre lesere, vil vi vise majoriteten at vi - i likhet med den - er dypt engasjert i betydningen av frihet og sosialt ansvar. OSS skal være vårt blad - som ved sitt stoff skal drive effektiv og god P.R. for alle homofile. (OSS 1/1965)

Forsiden av alle utgavene av OSS viser fire ansiktsløse personer. Tidsskriftet har få bilder og illustrasjoner, og skulle være en motvekt til eksisterende "pinup-blader". Tekstene i den første utgaven har titler som 140.000 homofile i Norge?, Homofili og MENNESKEVERD og Statistikk til ettertanke - 286 selvmord. Det er også en annonse for Magne Severinsens SIX bladsalg. 

Som OSS-redaktør og formann i DNF var Kim Friele en aktiv samfunnsdebattant, og hun hadde en rekke kortere og lengre tekster på trykk i Dagbladet, Arbeiderbladet og VG. Etter hvert var disse signert med fullt navn. En av artiklene er En homofil kvinne i de heldiges samfunn, som sto på trykk 9.4.1966. Her henvender hun seg til almennheten med en personlig stemme, uten autoritetsfrykt:

Fysisk atskiller jeg meg ikke fra majoriteten av kvinner, ei heller er det min hudfarge eller religiøse tro, som kvalifiserer meg til betegnelsen minoritet. Jeg er ikke i besittelse av synbare merkverdigheter, men avviker seksuelt sett fra det alminnelige - noe jeg ikke finner grunn til å skamme meg over. Ingen vil umiddelbart kunne identifisere meg som homofil. At jeg er annerledes enn andre, ytrer seg i mitt rent private seksualliv, og at dette representerer en større verdensfare enn den seksuelle aktivitet de kristne geistlige og andre måtte utfolde, nekter jeg simpelthen å gå med på.  

De første aksjonene

I 1967 fant den første aksjonen sted - Løpeseddelaksjonen på Blindern. Den var ikke organisert direkte av DNF, men aksjonistene var tilknyttet organisasjonen. Selv om aksjonen var avklart med universitetsledelsen, var deltakerne nervøse. Som en av dem beskrev det: "A. gikk foran - med sixpence-lue godt tredd nedover hodet, stor parkas med kraven oppover ørene, jeg i regnfrakk, sydvest og sjøstøvler. Seddelbunkene hadde vi skjult under frakken" (OSS, juni 1967). 

Året etter fant en ny aksjon sted: Hånd i hånd på Karl Johan. To unge menn utførte et ekperiment - rett og slett ved å gå hånd i hånd nedover Karl Johan. De fikk som forventet en del negative reaksjoner, men også gode samtaler med folk som viste oppriktig interesse. (OSS 1/1969). 

Felles for begge disse aksjonene er at de er milde i formen, sett med dagens øyne. Hånd i hånd-aksjonen ble nok likevel oppfattet som konfronterende og provoserende av noen. 

Stonewall-opptøyene i 1969 regnes av mange som starten av den moderne homobevegelsen - skjønt røttene for denne kan spores tilbake til Magnus Hirschfeld og organisasjonen Wissenschaftklich-humanitäres Komitee. I 1970, på årsdagen for opptøyene, ble Christopher Street Liberation Day markert i New York. Men først 4 år senere kom denne markeringen til Norge.

Oppsummering

På lobbyfronten var arbeidet mot §213 nå helt på oppløpssiden.

De første aksjonene, som fant sted i 1967 og 1968, pekte fremover mot nye virkemidler og arbeidsformer i homobevegelsen. Etter hvert skulle formen på aksjonene bli et tema for intern debatt og diskusjon. 

Fra 1965-1970 var KlubbNytt og OSS viktige kanaler for kommunikasjon, internt og eksternt. I 1970 ble OSS lagt ned, på grunn av mangel på ressurser, mens det interne bladet ble videreført, nå med navnet Oss i mellom. Kim Friele gikk over i en ny rolle som generalsekretær i Forbundet, og videreførte det utadrettede informasjonsarbeidet i denne rollen. 

I OSS 1/1970 blir resultatene gjennom denne perioden oppsummert: Forbundets formue har økt fra 4.000 til 90.000. Medlemsmassen har økt fra 200 til 650. Det har vært en firedobling av antall møter arrangert per år. Forbundet har brutt ut av isolasjonen, kommunikasjon med resten av samfunnet er for alvor etablert. Formann-stillingen har endret karakter og formannen har rettet blikket mer utad. Den økte åpenheten oppfattes som årsak til at flere homofile har våget å erkjenne sin legning, at medlemstallet har økt og økonomien bedret seg. Kim Friele får ros for selv å stå bak 75 % av innholdet i OSS, i tillegg til alt det praktiske arbeidet med utgivelsene. 

Fra 1966 var ikke DNF-48 lenger den eneste organisasjonen for skeive i Norge. Full Personality Expression - Northern Europe (FPE-NE) ble stiftet, som en skandinavisk organisasjon med tre nasjonale undergrupper. I 2000 ble den norske grenen uavhengig, og i 2014 skiftet den navn til Forbundet for transpersoner i Norge (FTPN). 

PERIODEN 1970 - 1975

I denne perioden blomstret lokal aktivisme opp. Det ble opprettet lokallag av DNF i Bergen (1970), og de påfølgende årene i Trondheim (1972), Drøbak (1974), Stavanger, Bodø og Tromsø. Tidsskriftene Bergensnytt (1972), Mulius (1973) og Fritt Fram (1974) ble etablert, og en mer flerstemt skeiv offentlighet tok form. Kampen for avkriminalisering ble vunnet, og homobevegelsen måtte reorienterte seg mot nye mål. Hvilke saker skulle man nå prioritere? Og hvilken form skulle arbeidet ha?

Lobbyvirksomhet var fortsatt viktig. I tillegg blir utadrettet informasjonsarbeid som skolebesøk, stands og demonstrasjoner sentralt. Mens man tidligere inviterte fagpersoner som delte sine perspektiver på fenomenet homoseksualitet, blir det nå viktigere med «vanlige» homofile kvinner og menn som har sine personlige erfaringer som ressurs. TV-programmet Vindu mot vår tid: om homofile ble sendt på NRK i januar 1973. Deltakerne - Kim Friele og et mannlig par fra Nordland - ble portrettert på en positiv måte, og sendingen førte til betydelig medlemsvekst i DNF. I 1974 overtok DNF restaurant Metropol, og de homofile fikk sitt eget sted. Fra 1974 av deltok også DNF i 1. mai-tog i Oslo og Bergen, og de første markeringene av Christopher Street Liberation Day 27. juni ble gjennomført. Samme år ble Kvinnesaksgruppen i DNF etablert, og forholdet mellom kvinnekamp og homokamp blir et viktig tema. I 1975 var lesbiske paroler del av 8.-marstoget i Oslo. Høsten 1975 blir AKP(m-l)s interne notat Framlegg til fråsegn om homofili offentlig kjent.

Tilknytning til AKP(m-l) hadde stor betydning for sammensetningen av DNFs ledelse gjennom disse årene. I 1970 gikk Kim Friele av som leder i DNF, og over i en lønnet stilling som generalsekretær. Willy Mikkelsen overtok som DNF-leder fra 1970-1972, etterfulgt av Eirik Roen (1972-1974), Martin Strømme (1974-1975), Finn Jensen (1975) og Claus Drecker (1975-1977).

Lobbyvirksomhet og politiske prosesser

Arne Kielland, stortingsrepresentant for AP, hadde i desember 1970 meldt en interpellasjon om å oppheve §213. Han fikk imidlertid ikke svar fra den daværende borgerlige Borten-regjerningen. I januar 1971 møttes Kielland og Kim Friele, og dette ble starten på et tett samarbeid for å få opphevet paragrafen. Denne våren skjedde et regjeringsskifte, og Kielland interpellerte igjen 2. juni 1971 for den nye arbeiderpartiregjeringen. 

Stridsspørsmålet nå ble om §213 skulle oppheves fullstendig, eller om det skulle bli innført særregler som høyere seksuell lavalder for sex mellom menn, noe som var foreslått tidligere. DNF og Kielland brukte den nederlandske Speijer-rapporten i sin argumentasjon mot særregler, og Friele var aktiv i media. Det intense lobbyarbeidet, med distribusjon av rapporten til alle stortingsrepresentanter, gav resultater: justiskomiteens flertall gikk inn for at §213 skulle oppheves. Den 21. april 1972 ble opphevingen av paragrafen godkjent av kongen i statsråd, og gjort gjeldende straks. 

Diskrimineringsvern

Avskaffelsen av §213 ble feiret i stor stil på «Keiva», Venstres hus. Men avkriminalisering var ikke det samme som mentalitetsendring. At homoseksuelle handlinger ikke lenger var straffbare innebar nye muligheter for homobevegelsen, men den nye synligheten skapte også en ny sårbarhet. Lovendringen til tross; ute i samfunnet eksisterte fortsatt hat og fordommer mot homofile i aller høyeste grad. DNF-48 opplevde en stadig økende strøm av henvendelser som omhandlet diskriminering, krenkelser og fysisk vold.

Diskrimineringen kunne sorteres i fire kategorier: 

• Forfølging gjennom skrift og tale, dvs. i presse, radio/tv, lærebøker, ved religiøs forkynning osv.
• Nekting av eller oppsigelse fra arbeid eller husvære. Herunder kommer også nekting av spesielle stillinger: Homofili er udyktighetsgrunn i Forsvaret og vi nektes ansettelse i Utenrikstjenesten.
• Nekting av service-ytelser, adgang til offentlige steder o.l., som når enkelte pub'er har nektet homofile adgang, eller vi nektes å danse sammen på restauranter osv.
• Fysisk vold

(Østvold, Fritt Fram 2/74).

Arbeid for særskilt strafferettslig vern for homofile ble dermed viktig. I forbindelse med stortingsvalget i 1973 sendte DNF en henvendelse til alle partiene med anmodning om å støtte kravet om diskrimineringsvern. Tre partier, AKP(m-l), SV og Venstre, var da positive. I 1981 ga arbeidet omsider resultater: "homofil legning, leveform eller orientering" ble tatt inn i diskrimineringslovgivningen, på lik linje med "trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse".

At homofile av prinsipp ble definert som tjenesteudyktige i Forsvaret, og også nektet ansettelse i Utenrikstjenesten, ville ikke bli omfattet av diskrimineringslovgivningen. Dette ble derfor egne politiske saker.

Fjerning av homoseksualitet som sykdomsdiagnose var en annen helt sentral sak. Fra 1970 av hadde DNF hatt kontakt med Astrid Nøklebye Heiberg, og Kim Friele bidro i undervisning for medisinstudenter med påfølgende utflukter til Venstres hus. Kontakten ble brutt i 1972, men tatt opp igjen fire år senere.

Lokal organisering og aktivisme

I Bergen ble det etablert en avdeling av DNF i 1970, med Kenneth Brophy som initiativtaker og første leder. Som sjømann hadde han besøkt en rekke havnebyer og funnet frem til homofile møtesteder verden over, og ønsket å få til noe tilsvarende i hjembyen. Stiftelsesmøtet fant sted på restaurant Chianti, hvor Brophy jobbet, og Arnold kafé på Landås ble det første etablerte møtestedet for miljøet. Tidsskriftet Bergensnytt ble etablert i 1972, og bergensavdelingen fikk med det sitt eget talerør utad. Bergensnytt kom ut med 6 utgaver i året frem til 1982.

De første årene var avdelingen relativt preget av diskresjon, men allerede noen uker etter avskaffelsen av §213, fant den første demonstrasjonen for homofiles rettigheter i byen sted. På selve 17. mai 1972 stilte fire aktivister seg opp i midtrabatten på Torgallmenningen, der hovedprosesjonen og barnetoget passerte på hver sin side. I november året etter ble det organisert en punktdemonstrasjon utenfor Posthuset.

I Trondheim hadde det vært en tillitsmann for DNF allerede i 1949, men det ble ikke en varig aktivitet den gang. I 1972 kom imidlertid et lokallag på beina. De første året måtte fundamentet legges, og gruppen var først og fremst en "varmestue" - et trygt rom. 1974 ble et vendepunkt, med bedre økonomi og økende utadrettet arbeid. Medlemmene skrev avisinnlegg, ble intervjuet og fikk førstesideoppslag i Adresseavisen. Lokallaget hadde sin første stand 11. juli dette året, noe som førte til innslag på NRK. Annonser ble satt inn i ulike aviser, og NRKs lokale sendinger kunngjorde møtedager og postadresse hver gang de annonserte i lokalpressen. (Fritt Fram 2/74).

I Bodø ble det etablert et lokallag i januar 1973, som et resultat av TV-programmet Vindu mot vår tid. Tidligere hadde det ikke eksistert treffpunkter for homofile i Nordland, nå ble det mulig å treffe likesinnede uten å måtte reise sørover. "Klubben" i Bodø ble et treffpunkt som dekket et stort område. Lokallaget drev også informasjonsarbeid, med foredrag, skolebesøk, diskusjonsmøter, stands og postkasseaksjoner. Fritt Fram og klassesett av brosjyren «Homofili» ble delt ut til alle skolene i Bodø, og gode relasjoner med lokale medier ble etablert. Men alt var ikke positivt, lokallaget rapporterte også om at tre av medlemmene hadde mistet bolig fordi de var homofile, og andre var blitt utsatt for vold og sjikane. Diskresjon var derfor fortsatt viktig og nødvendig for mange. (Fritt Fram 3/75).  

I Drøbak startet det organiserte homorettighetsarbeidet med én person, som bar parolen "Støtt de homofiles kamp mot undertrykking" i 1. mai-toget i 1974. Flere kom til, og i oktober samme år ble DNFs lokallag i Drøbak formelt stiftet. Gruppen sendte innlegg om homofili til lokalavisen, sto på stand og delte ut løpesedler 27. juni. (Fritt Fram 2/74)

Også i Stavanger og Tromsø ble det dannet egne avdelinger.

Oslo-regionen av DNF etablerte i 1973 sitt eget tidsskrift, Mulius. På dette tidspunktet fantes det ikke et nasjonalt, utadrettet, skeivt tidsskrift. Målsettingen med Mulius var å skape en plattform for meningsutveksling og kontakt, og være medlemmenes oppslagsverk for aktiviteter "i vår region, vårt forbund og den homofile verden for øvrig" (Mulius 3/73:1). Redaktør var jusstudenten Viggo Hagstrøm. 

Det var også Oslo-avdelingen av DNF som i 1974 ble eier av restaurant Metropol.

Erfaringer med informasjonsarbeid

Utadrettet informasjonsarbeid var viktig for lokallagene. Dette innebar å møte majoritetsbefolkningen ansikt til ansikt, på godt og vondt - og erfaringene var ulike. Stein Holter var relativt positivt overrasket etter punktdemonstrasjonen ved Posthuset i Bergen: ingen plakater ble revet ned, ingen ble slått eller skadet, og mange av de forbipasserende var nysgjerrige og interesserte (Bergensnytt 6/73). Arne Lie Christensen beskriver tilsvarende positive erfaringer: 

Vi sto på stand på gaten, med plakater og løpesedler, vi møtte opp to-tre stykker på skoler og i ungdomsklubber, og vi innledet til debatt i forskjellige sammenhenger. Når jeg ser tilbake, husker jeg dette som utrolig vellykket. Jeg tror vi rett og slett oppnådde veldig mye. (Christensen 2015:30)

Marit Wangstad beskriver langt mer ubehagelige opplevelser fra stand i Oslo:

 Ja – vi sto der pent og pyntelig ved vår stand og delte ut informasjonsmateriell – og det var virkelig fornøyelig (på tross av alt) å se de forskjellige menneskers reaksjon. Noen gikk i en stor bue rundt standen i full fart og så rett fram eller ned i bakken, andre kniste og pilte forbi med skremte blikk bort på oss, de trodde antakelig at vi hadde tenkt å voldta dem på åpen gate. Andre igjen tok imot brosjyren med et smil, men da de oppdaget hva den inneholdt krøllet de den sammen og sa «fysj», «svin», «dere skulle vært skutt», og andre pene uttrykk. Noen holdt også på å rive ned standen. (Mulius 4/75)

Erfaringene er ulike, og det er også meningene om hvilken form informasjonsarbeidet skal ha. På den ene siden står et ønske om smidighet, tilpasning og å bygge gode relasjoner. På den andre en overbevisning om at tiden er inne for en mer offensiv tilnærming: Det er alltid ubehagelig å trekke en tann, men det er en usigelig lettelse når tannverken gir seg!

Homofile seksjoner i 1. mai-tog

I 1974 ble det organisert egne homofile seksjoner i 1. mai-togene i Bergen og Oslo, med henholdsvis ca. 10 og 100 deltakere. Året etter var tallene økt til 40 og 150.

At DNF deltok i AKP-dominerte Faglig 1. mai-front sitt tog, var omdiskutert internt, og debatten gikk i de skeive tidsskriftene. I Bergen var Arne Lie Christensen initiativtager til en homofil seksjon i toget. Han var fornøyd både med den positive effekten det hadde for DNF-erne selv å delta, og med fin respons fra andre i toget og fra tilskuerne. En annen deltaker uttrykker at han ikke selv er sosialist, men synes like fullt det er fint at DNF deltar og markerer homofiles krav. Han synes det er ekstra hyggelig at mange heterofile vil gå under DNFs paroler, og håper på 100 personer i homofil seksjon i 1. mai-toget neste år. Andre er kritiske, og minner om at ikke alle homofile er sosialister. En understreker at han ikke vil gå i tog med mange paroler han ikke er enig i, og han er imot at det blandes politikk i det arbeidet homofile driver (Bergensnytt 3/75). 

Organisatorene var innforstått med at deltakelsen ville bli omstridt. De begrunner valget slik:  

Det undret vel mange av Forbundets medlemmer at en del progressive homofile gikk i tog 1. mai. De fleste av oss forbinder jo 1. mai med arbeider-demonstrasjon og klassekamp, da denne dag er arbeidernes. Men vi må alle huske at denne dagen også er de undertryktes dag. Vi syntes derfor det var på sin plass å gi uttrykk for våre meninger og krav, akkurat denne spesielle dagen. Parolene vi gikk under (…) var selvskrevne i et slikt tog, og gled godt inn i et helhetsinntrykk. (Bergensnytt 3/74).

I Oslo gikk debatten i Mulius. Her ble det uttrykt at deltakelsen medførte brudd på Forbundets lover. Organisatorene, på sin side, fremholdt at mobilisering av homofile til 1. mai-markeringen var gjort av en selvstendig komité, formelt uavhengig av DNF. 

Christopher Street Liberation Day

Christopher Street Liberation Day 27. juni ble for første gang omtalt i norske medier med en liten notis i Dagbladet i 1970. I 1974 ble dagen for første gang markert i Norge. I Oslo møtte 250 frem på Universitetsplassen for å høre taler fra DNF-leder Martin Strømme og nestleder Ulla Spansdahl. Det var også stands to steder tidligere på dagen, samt en punktdemonstrasjon utenfor den britiske ambassaden, der rundt 40 medlemmer deltok. Solidaritet med homofile i Irland var tema for dagen, og den irske konsulen fikk oversendt et protestbrev mot kriminalisering av homoseksualitet i landet, der livstid i fengsel fortsatt var strafferammen.

Det ble også arrangert stands i Bodø, Drøbak, Trondheim og Bergen, og NRKs lokalsendinger intervjuet DNF-medlemmer i Trondheim og Bergen i anledning dagen (Fritt Fram 1/74).

Store, offentlige markeringer for homofiles rettigheter var ikke noe som ble tatt for gitt. Kim Friele skriver at dette var hendelser hun bare ett år tidligere ikke ville trodd var mulig. Hun understreker: "... vi har fått en bevegelse endelig, i motsetning til en sekt (...)" (Fritt Fram 1974/1: 5)

Fritt Fram

I 1974 ble også Fritt Fram etablert, en arvtaker etter OSS som Forbundets nasjonale talerør utad. Navnet hadde flere betydninger. Det kunne fungere som motto for DNFs fremskritt de siste årene, og det gir også assosiasjonen til barneleken gjemsel, der "fritt fram" betyr at man trygt kan komme ut fra sitt gjemmested. Det ble understreket at i dette lå en oppfordring, men ikke et krav, om å "komme frem". Redaksjonen besto av Rune Hansson, Berit Frøseth, Dag Strand Nielsen, Per Østvold, Gudmund Justås, Jens og Gerd.

Etter DNFs landstyremøte høsten 1974 var det ønske om å starte en bred debatt om foreningens linje fremover: Det er bare gjennom diskusjoner i medlemsmassen at Forbundet kan komme frem til en riktig politikk, og bare når Forbundets politikk bygger på medlemmenes felles erfaringer, kan vi komme videre. (Fritt Fram 2/74). Tre temaer ble spesielt løftet frem: Diskrimineringslovgivningen, Forbundets holdning til Kirken, og sammenhengen mellom kvinnekamp og homofil kamp.

Kvinnekamp og homokamp

Kvinnesaksgruppen i DNF Oslo ble etablert i januar 1974. Bakgrunnen var at det var få kvinner tilstede på arrangementene, og en liten andel kvinner som tok del i organisasjonsarbeidet. En kvinnekveld på Snarøya i 1973 var til inspirasjon, og over 100 møtte opp da det ble arrangert en ny kvinnekveld i april 1974. En del av de aktive i kvinnesaksgruppen hadde bakgrunn fra Nyfeministene og Kvinnefronten, og kvinnesaksgruppen ønsket kontakt og samarbeid med disse. Det var også et uttalt ønske at kvinner og menn skulle stå sammen i dette arbeidet:

Den homofile bevegelsen og kvinnebevegelsen har felles interesser i å bekjempe det reaksjonære kjønnsrollemønsteret, mot å bli definert som menneske etter kjønn eller seksuelt fortegn, og i kampen mot at kjernefamilien skal være den eneste aksepterte samlivsform (Fritt Fram 1/74: 11).

Temaet var imidlertid kontroversielt, og meningene ulike. Hvordan var situasjonen for kvinner i Forbundet? Hvilke tiltak var nødvendige for å rekruttere og beholde kvinnelige medlemmer? Var det i det hele tatt mulig å kjempe for lesbiskes rettigheter innenfor denne foreningen?

Fritt Fram-redaksjonen mente saken var viktig, og tredje utgave av tidsskriftet er en spesialutgave med Lesbisk kamp som tema. På forsiden er øverste del av kvinnetegnet formet som et stort, rødt hjerte. 

Kvinnedagen 1975 ble et gjennombrudd for lesbisk synlighet, da 80 lesbiske deltok i 8.-marstoget i Oslo, med parolene Lesbiske - sammen er vi sterke, Kamp mot undertrykking av lesbiske og Er du redd for å miste jobben fordi du er heterofil? Edith Waage understreker at lesbisk kamp ikke bare er en kamp for konkrete krav; å være synlig som lesbisk er en befrielse i seg selv. (Fritt Fram 3/75).

Men ikke alle var like positive til den nye lesbiske aktivismen. En innskriver i Mulius 4/75 er kritisk til DNFs markering av 27. juni generelt, og til kvinnenes deltakelse spesielt:  

Kvinnegruppas innsats var imidlertid mildt sagt flau. Det skulle da vel gå an å legge litt mer arbeid og innsikt i en slik offentlig opptreden og presentasjon av kvinnene i Forbundet enn hva som ble vist her. Etter min mening er den lesbiske variant av "Ja, vi elsker" ikke egnet til offentlig fremførelse, man vekker bare forargelse og skyver folk fra seg på denne måten. (...) At de opptredende jentene i kvinnegruppa dessuten sang uhyre falsk og dårlig, gjorde ikke inntrykket bedre. 

En del av kvinnene i DNF så det som mer konstruktivt å fortsette arbeidet for lesbiskes rettigheter utenfor organisasjonen. Også innenfor kvinnebevegelsen opplevde lesbiske å bli marginalisert. 5. september 1975 ble Lesbisk bevegelse dannet, inspirert av Lesbisk Bevægelse som var etablert i København året før. En ny lesbisk-aktivistisk organisasjonskultur og livsstil vokste frem også i Norge.

Framlegg til fråsegn om homofili

Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene) ble stiftet i 1973. Flere av de som hadde sentrale roller i DNF på starten av 70-tallet, var også medlemmer eller sympatisører med AKP(m-l). Blant disse var Rune Hansson, første redaktør for Fritt Fram, og Finn Jensen, DNF-leder i 1975.

I 1974 utarbeidet AKP(m-l)s sentralkomité Framlegg til fråsegn om homofili, senere gjerne kalt Fråsegna. Dette var opprinnelig et internt notat, men ble i 1975 lekket til offentligheten. I notatet heter det blant annet: "AKP (m-l) meiner at homofili i hovudsak er eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve" og "AKP (m-l) meinar vidare at det ikkje er kommunistar si oppgåve å fremje homofili eller å propagandere at homofili er "ynskjeleg"".

For mange homofile som var medlemmer eller sympatiserte med AKP(m-l) opplevdes Fråsegna som et slag i ansiktet. AKP(m-l)s holdning til homofili og homofile ble diskutert på en rekke møter i DNF høsten 1975, og på DNFs landsstyremøte denne høsten trakk Finn Jensen og Rune Hansson seg fra sine verv. Landstyrets arbeidsutvalg overtok det redaksjonelle ansvaret for Fritt Fram nr. 3/1975. Overtakelsen skjedde imidlertid etter at første versjon var ferdig trykket, så det eksisterer to ulike versjoner av denne utgaven. Fra nr. 1/1976 overtok Hans Petter Harboe som redaktør.

Fråsegna ble aldri vedtatt i AKP(m-l), men ble liggende som et forslag til den ble trukket tilbake i 1979. AKP(ml) beklaget da, og uttalte at forslaget inneholdt feil som gjorde at det ikke kunne legges til grunn for vedtak, som å inneholde udokumentertete påstander om årsaken til homofili. Samt at notatet sier seg generelt enig i hvordan homofile er blitt behandlet i ulike sosialistiske land, et ukritisk syn partiet nå ikke kunne gå god for. (Henmo 2015: 65).  

Oppsummering 

Perioden fra 1970 - 1975 hadde slag i slag med gjennombrudd. Avkriminalisering i 1972, det første TV-programmet om homofile i 1973, fra 1974 av homofile seksjoner i 1. mai-tog og markering av Christopher Street Liberation Day 27. juni, og så de første lesbiske parolene i 8.-mars tog i 1975. 

Fra å være rent hovedstadsbasert vokste det frem lokallag av DNF en rekke steder i landet, og skeive kunne både finne sosialt fellesskap og jobbe politisk med informasjonsarbeid i sitt eget hjemområde. Tidsskriftene Bergensnytt (fra 1972), Mulius (fra 1973) og Fritt Fram (fra 1974) bidro til å skape en mer flerstemt skeiv offentlighet. Mange redaksjonsmedlemmer og skribenter bruker nå fullt navn, og særlig Bergensnytt utpeker seg med mange humoristiske innslag mellom de mer alvorlige sakene.

Ulike syn på AKP(m-l) og på relasjonen mellom homokamp og klassekamp blir etter hvert svært synlig i spaltene til de skeive tidsskriftene. Fråsegna, den ekstraordinære generalforsamlingen i 1975 og de to versjonene av Fritt Fram 3/75 representerer startfasen for vonde konflikter som i ettertid huskes og tolkes svært ulikt. 

Videre forskning

Denne artikkelen har presentert noen temaer, hendelser og konfliktlinjer i perioden, som kan belyses nærmere av forskere og studenter. 

Tidsskriftene utgitt av DNF-48 er gode kilder. Det finnes også privatarkiver som dekker denne perioden, som Kim Frieles arkiv og arkivet etter DNF-48, samt materialet fra Arnold Havelins undersøkelser.

Muntlige kilder og livsminneintervjuer vil også være viktige. Vigdis Bunkholdt var aktiv i DNF fra 1950-tallet av, og Gerd Brantenberg var styremedlem i DNF fra 1960-tallet av. Hun er også forfatter av Opp alle jordens homofile, utgitt i 1973. 

Inger Myhre Hansen var med i DNF fra 1965. Helge Hasselgreen var aktiv i DNF i Bergen fra 1972, og redaktør for Bergensnytt i en periode. Aasmund Robert Vik var aktiv i DNF fra tidlig 70-tall, og satt i redaksjonen for Fritt Fram fra 1975. Torstein Dahle var med i AKP(m-l) fra oppstarten i 1973. 

Biografiene Kampene - et portrett av Kim Friele (Henmo 2015) og Hetset og hedret - Kenneth Brophys regnbueliv (Berntzen 2018), samt Arne Lie Christensens selvbiografiske tekst Da JEG ble til VI - en gammel homse ser tilbake, gir gode overblikk fra ulike ståsteder. 

Artikkelen er under arbeid og vil bli utvidet.