Løpeseddelaksjonen "Homofil på Blindern" i 1967

Opptøyene ved Stonewall Inn i New York blir ofte regnet for å være starten på den moderne radikale homobevegelsen. Det året, 1969, var homoseksualitet mellom menn fortsatt forbudt ved lov i Norge (§ 213 i Straffeloven).

Det fantes ingen rettigheter eller diskrimineringsvern for skeive, og det er lett å tenke at de norske skeive aktivistene ikke kom ut av skapet og demonstrerte åpent før etter Stonewall, eller til og med etter avkriminaliseringen av homofili i 1972.

Men i løpet av tiåret som endte med Stonewall-opprøret, var det allerede skjedd store endringer i hvordan datidens norske homobevegelse jobbet og levde.

Gryende aktivisme

Kim Friele forteller ofte om vanskene med å møte andre homofile da hun kom til Oslo på starten av 1960-tallet. Hun satt på en benk dag ut og dag inn, uke etter uke, måned etter måned.

Da hun etter to år endelig fikk innpass i organisasjonen Det Norske Forbundet av 1948, var det i et forbund med kodenavn (“Foreningen for by og bygd”), adgang kun for forhåndsgodkjente medlemmer og et strengt diskresjonskrav.

Aktivismen var milevis unna Stonewall og åpen gaterevolusjon.

I 1965 begynner ting så smått å endre seg. Et symptom på det som skulle komme er det første norske homofile tidsskriftet i offentlig salg, OSS, som ble gitt ut av Forbundet.

Det samme året blir det første norske radioprogrammet om homofili sendt, med to vaskekte, om anonyme, homofile i studio.

Arne Heli, som tidligere har vært formann i DNF-48, holder også innlegg på et fullstappet møte i Studentersamfunnet om homofili under dekknavnet Ivar Selholm.

Forbundets interne tidsskrift, Oss imellom, skriver: “Det er som om vi, som så lenge har levet i mørket, nå kan skimte en aldri så liten lysstrime i det fjerne” (Oss imellom 2-65) .

Første skeive studentdemonstrasjon

Men ting tar tid. To år senere var det fortsatt ingen homofile som hadde stått frem offentlig og med fullt navn i Norge. 

Det avisene skrev om homofili var som regel enten anonyme leserinnlegg, eller varierende diskusjoner om “det homofile problem”. 

Men i 1967 ble altså den første skeive studentdemonstrasjonen gjennomført på Blindern.

Gerd Brantenberg, som senere ble kjent både som forfatter av boken Opp alle jordens homofile! og som en stemme for den lesbiske kvinnebevegelsen, hadde savnet et forum for homofile studenter på universitetet.

I Løvetann 3-98 forteller Brantenberg om hvordan hun sammen med en homofil medstudent, kalt A (i Klubbnytt 2-67 identifisert som Anners), gikk til universitetsdirektør Trovik og spurte om tillatelse til å dele ut en løpeseddel adressert “til den homofile student”.

Om fremgangsmåten sier Brantenberg at “når vi gjorde det på denne måten, var det fordi homoseksuell omgang mellom menn fortsatt var forbudt.” 

Det står også på løpeseddelen at “foreningen har myndighetenes beskyttelse, og vi mener at den gir oss muligheten til å treffe våre likesinnede under trygge forhold.” 

Til tross for at paragraf 213 på dette tidspunktet ble brukt ytterst sjelden, hadde den fortsatt en tung symbolverdi og skapte en reell frykt for straffeforfølgelse for Norges skeive.

Som Løvetann skriver i 1998 kom denne “første synlige student-lesbe/homse-demonstrasjonen” ett år før tiden, det vil si et år før studentenes 68-er-opprør.

Og til tross for at studentmiljøer ofte er radikale, var det ikke snakk om å stå åpent frem og dele ut løpesedler:

“A. gikk foran - med sixpence-lue godt tredd nedover hodet, stor parkas med kraven oppover ørene, jeg i regnfrakk, sydvest og sjøstøvler. Seddelbunkene hadde vi skjult under frakken. Lynsnart så jeg A. slenge en bunke på et bord mens han så seg rundt (...). Vi dristet oss også til å henge opp én seddel på plakattavlen. Det var svært nervepirrende. Men ingen oppdaget oss. Vi forlot bygningen med hjertet i halsen.”

Ringvirkninger

Denne første skeive studentdemonstrasjonen - uskyldig og forsiktig som den kan virke i våre dager - fikk ringvirkninger. Forbundets interne medlemsblad, Klubbnytt, skriver i mai 1967 at “aksjonen har resultert i utallige henvendelser og forespørsler, på én dag kom det ikke mindre enn 12 henvendelser.”

Aksjonen ble også omtalt i Forbundets tidsskrift, OSS, i juni-utgaven 1967. Her blir de to studentene omtalt som “styremedlem av DNF, redaksjonsmedlem av OSS” (OSS, 1967, s. 23).

Og ikke bare det - studentvenstrelagets avis Epoke tok kontakt, og trykket et intervju med de to aksjonistene.

Studentavisens redaktør, Egil Ulateig, beskriver møtet med A. slik:

“En kraftig, pen ung mann. Jeg leter etter feminine trekk ved ham. Men til og med interessene hans er en vanlig ung manns: biler, teknikk, musikk, utearbeid.”

Ifølge Brantenberg var homoseksualitet et “absolutt ikke-tema” blant studentene på Blindern. Kanskje var det noe av forklaringen på Ulateigs stereotypiske forventninger. Han la også vekt på hvor “vanlig” Brantenberg framstod.

Nyhetsverdi

Aksjonen hadde også nyhetsverdi for personer utenfor Oslos studentmiljø: Dagbladet omtalte aksjonen 22. april, med intervju med de to studentene. Begge intervjuene var anonyme.

Like fullt ble aksjonistene mottatt av en bølge av takknemlighet og begeistring da de troppet opp i Forbundet den påfølgende lørdagen. “De syntes vi hadde vært utrolig modige”, skrev Brantenberg 30 år senere.

Til tross for en gryende åpenhet i homobevegelsen, til tross for at kampen mot §213 så smått var i gang, til tross for et homofilt tidsskrift i offentlig salg og et forbund som talte de homofiles sak, var det likevel nesten uhørt å aksjonere på den måten.

Dagbladet skriver at “om [aksjonen] kan tas som et tegn på større interesse fra samfunnets side for disse problemene er ikke godt å si”.

Som vi vet, ble heldigvis samfunnets interesse for “disse problemene” betydelig større i årene som kom.

Allerede fra 1968-69, og spesielt etter opphevelsen av §213 i 1972, ble den norske homobevegelsen åpnere, tok større plass i den offentlige bevisstheten, og synlige demonstrasjoner ble den nye normen.