Røde tråder og rosa elefanter. Inkludering, levde liv og skeive perspektiver i norske universitetsmuseer

Dette er et sammendrag av masteroppgaven til Jakob Myklebust Huus, levert ved Universitetet i Bergen høsten 2020. Prosjektet ble støttet med masterstipend fra Skeivt arkiv.

Skeiv inkluderingspraksis og skeivgjørende forandringsarbeid: En begrepsdistinksjon

Begreper om et skeivt museumsfelt og en skeiv museologi er i seg et relativt ungt fenomen. I norsk kontekst er situasjonen for skeive perspektiver i forskning på museumsfeltet tilsynelatende fremdeles helt i startgropen. Det finnes ulike forståelser for hvordan overordnede mål om at det som tradisjonelt har vært hegemoniske og ekskluderende museer, skal bli mer inkluderende og demokratiserte. I min inngang til denne problematikken identifiserer jeg en forenklet todeling. Her skiller jeg mellom kritisk skeiv teori og mer tradisjonell skeividentitetspolitisk praktikk. Posisjoneringer innenfor dette skillet indikerer ulike rammeforståelser og ideer om inkludering og differensiering, som peker mot ulike strategier for oppnåelse av ulike mål.

I det jeg kaller den skeivteoretiske inngangen, figurerer begrepet «skeiv» primært som et analytisk verktøy og som verb. Denne posisjonen preger mye av internasjonal litteratur om krysningspunktet mellom museer og skeive perspektiver. Her forstås «skeiv» («queer») som «noe som (bør) gjøres» med «noe», for å få til en strukturell eller diskursiv endring. I den andre posisjonen forstås variasjoner av begrepet «skeiv» primært som substantiv eller adjektiv. Denne forståelsen indikerer en strategi som tar utgangspunkt i at «skeiv» er eller beskriver «noe konkret», i relasjon til variasjoner av paraplybetegnelser som LHBT+, som videre kan være gjenstand for eksplisitt eller implisitt ekskludering eller inkludering.

I museologisk forstand illustrerer distinksjonen et skille mellom skeivtematiske utstillinger og utstillinger som tilbyr kritiske skeive perspektiver på strukturer og språkbruk: På den ene siden finnes utstillingspraksiser som søker konkret inkludering av mer eller mindre spesifikt begrepsfestet skeivt mangfold (skeiv som substantiv/adjektiv), og på den andre finner vi praksiser som foreslår anvendelse av kritiskteoretiske skeive perspektiver (skeiv som aktivt verb) i tilnærminger som problematiserer («skeiver») spørsmål om kategorisering og klassifisering av kjønnede og seksuelle identiteter.

Denne todelingen kan videre nyanseres av fire modeller for muligheter og fallgruver på feltet, som er utviklet gjennom det svenske forskningsprosjektet Unstraight Research (Tabell 1). Disse modellene forklarer henholdsvis strategier for konkret inkluderingsarbeid, gjennom utstillinger «for» og «om» marginaliserte grupper («skeiv» som substantiv/adjektiv), og et mer overordnet forandringsarbeid («skeiv» som verb), hvor utstillinger og andre museumspraksiser i første omgang søker erkjennelse, og dernest endring, av museenes deltakelse i opprettholdelsen av enten eller både strukturelle og diskursive marginaliseringsprosesser.

Det er ikke nødvendigvis vanntette skiller mellom strategiene og de overordnede målene som søkes nådd, hverken i min todeling basert på ordklasser eller ved de fire modellene for inkluderings- og forandringsarbeid. Inndelingene er likevel fruktbare for å forklare noen spesifikke fordeler og ulemper som følger hver modell.

Oppgavens materiale

Materialutvalget for oppgaven består av tre utstillingseksempler som behandler skeiv tematikk og historie fra norske universitetsmuseer, som er den eldste typen museer i Norge. To av disse er vandreutstillinger som ble satt opp midlertidig i forbindelse med Pride-markeringer, henholdsvis i Bergen i 2018 og i Tromsø i 2019: Gayclubbing/Skeivt Uteliv i Norge 1950-2018 ved Universitetsmuseets avdeling for kulturhistorie (UiB), og Queering Sápmi ved Norges arktiske universitetsmuseum (UiT). Det tredje utstillingseksemplet består av det permanente utstillingstillegget Verdsbilete ved avdeling for naturhistorie på Universitetsmuseet i Bergen.

Det er flere sentrale likhetstrekk ved rammene for Skeivt uteliv og Queering Sápmi. I titlene for disse vandreutstillingene peker begrepene skeiv og queer i retning av menneskelig kjønnsuttrykks- og seksualitetsmangfold som bryter med eller utfordrer en tradisjonelt hegemonisk og naturalisert (heteronormativ) forståelse av kjønn og seksualitet. Med hegemonisk heteronormativitet menes en forståelse som ser mann/hankjønn og kvinne/hunkjønn som essensielle biologiske og sosiale (cisnormative) kjønnskategorier som er gjensidig utelukkende og binære, med motsvarende binær seksualitetskategorisk tiltrekning til hverandre (obligatorisk heterofili/heteroseksualitet)..

De er altså begge skeivtematiske utstillinger, som presenteres både «for» og «om» mennesker som forstår egen identitet med et skeivt begrepsapparat – og for besøkende som ikke gjør det. Begge vandreutstillingene er produsert og presentert i løpet av 2010-tallet, i henholdsvis Norge og Sverige (Jokkmokk), og konteksten for mine lesninger er midlertidige oppsetninger i forbindelse med Pride-markeringer i større norske byer utenfor hovedstaden.

Likevel nærmer vandreutstillingene seg sine respektive motivkretser på ulike måter, med ulike formål, og de tematiserer ulike aspekter ved det å gjøre skeive livserfaringer (i Norge). Premissene for dem er altså ganske ulike, og følgelig er også karakteren på de historiefortellingene som presenteres svært forskjellige.

Masteroppgavens tittel henspiller på to konkrete språklige bilder som figurerer i og til dels informerer narrativstrukturering for både Skeivt Uteliv og Queering Sápmi. Materialkretsen består i begge tilfeller hovedsakelig av fotografier og tidsvitneintervjuer, som tematiserer historiske og kontemporære levde skeive livserfaringer: Den første fra de siste drøyt 70 års norske skeive utelivsscener, og den andre fra samiske skeive individers fortellinger om egne liv på alle sider av de overnasjonale grensene i Sápmi. Presentasjonen av sammenfallende erfaringer som henholdsvis «rosa elefanter» eller som samlede «røde tråder», kan absolutt oppleves bekreftende for individer som føler seg konstruktivt representert, og de kan også bidra til en bedre mellommenneskelig forståelse for ulikhet. Men i begge tilfeller finnes likevel en vedvarende risiko for at de samme konstellasjonene av perspektiver og ideer bidrar til å sementere ufullstendige eller stereotype bilder av gruppen. Det er kanskje særskilt viktig å arbeide mot at slike mangelfulle bilder får feste hos besøkende som fra før er utenforstående til tematikken. Men stereotypiserende presentasjoner kan potensielt også negativt påvirke opplevelsen til de som ser seg som medlemmer av den aktuelle gruppen. Dette betyr altså at selv presentasjoner av minoritetsidentitetsgrupper, som er ment å fungere positivt inkluderende for dem som er del av gruppen, også kan medføre negative konsekvenser i form av opplevelser av ytterlige marginalisering, ekskludering eller fremmedgjøring.

Det tredje eksemplet handler mindre om inkludering av konkrete menneskers levde erfaringer, og mer om en problematiserende synliggjøring av de overordnede strukturelle, vitenskapelige og diskursive rammeforståelsene som informerer hvordan identifikasjoner foretas overhodet. I den permanente utstillingen Verdsbilete på Universitetsmuseet i Bergen oppfordres publikum til å reflektere rundt forståelser av og syn på blant annet menneskelig kjønn og seksualitet med utgangspunkt i kritiske kontemporærvitenskapelige perspektiver på kategorisering og kommunikasjon. Denne utstillingen tematiserer de historisk skiftende rammene for forskning, forståelser og fortellinger om verden og menneskene i den. Slik danner denne utstillingen et motstykke til de andre to, og fungerer som en illustrasjon for en kritisk-strategisk tilnærming til musealt forandringsarbeid ved tematisering av skeiv historieforståelse og aktualisering av skeivteoretiske perspektiver. Men man kan spørre seg om korte presentasjoner av ulike verdensbilder og vitenskapsparadigmer i seg selv forhindrer misforståelser eller uenigheter om tingenes tilstand. Videre er det nærliggende å problematisere hvorvidt inkluderingen av et slik narrativ alene fører til meningsfylt endring av de besøkendes forutinntatte holdninger, og av museets eventuelt heteronormative strukturering eller dets marginaliserende språk- og historiebruk i organisering av arkivmateriale og formidlingspraksiser.

Alle de tre utstillingene inviterer eksplisitt til publikumsdeltakelse, noe som i seg selv kan leses som en bokstavelig konkretisering av overordnede målsetninger om økt demokratisering. I Skeivt uteliv oppfordres besøkende til å bidra til å fylle en historisk tidslinje over skeive samlingssteder i norske byer gjennom omtrent 100 år. I Queering Sápmi etterlyser museet og den skeivsamiske interesseorganisasjonen Garmeres gode samiske egenord som beskriver (skeive) identitetsposisjoner. I Verdsbilete presenteres den besøkende for en rekke refleksjonsspørsmål som oppfordrer til deltakelse i diskusjoner og samtaler, blant annet om identifikasjon, kategorisering og klassifisering av menneskelige forskjeller, samt vitenskapens definisjonsmakt for hvordan vi forstår, forhandler og forholder oss til både egne og andres verdensbilder. 

Mot slutten av oppgaven diskuteres funn fra analysene av materialet opp mot ulike strategiske innganger, samt i relasjon til mer overordnede spørsmål om inkludering, demokratisering og institusjonell hegemoniutfordring. Her problematiseres også hvorvidt dikotomien mellom skeivtematiske utstillinger og kritisk-skeive museumsperspektiver passer overens med den virkeligheten norske universitetsmuseer i dag opererer i.

Avsluttende diskusjon, refleksjoner og en pragmatisk konklusjon

Ethvert samfunn alltid være gjennomsyret av ulike hegemoniske tenke- og væremåter, som per definisjon setter premissene for hvor grensene går for hvilke handlinger, væremåter og perspektiver som aksepteres som legitime. Det er dermed umulig å bryte med en hegemonisk forståelse uten at et annet hegemoni erstatter det. Dette blir spesielt tydelig i såpass ideologisk tilspissede og politisk polariserende tider som det forrige tiår påviselig har vært, og som det inneværende tiår later til å fortsette å være: En hegemonisk tenkemåte som blir utfordret gir seg ikke uten kamp. En potensielt alvorlig konsekvens med en praksis for demokratisering som gir plass til et bredt mellommenneskelig uenighetsfellesskap, er at inkluderingen av visse verdensbilder kan komme til å åpne for legitimeringen av ideologier som ikke aksepterer skeive forskjeller i det hele tatt, eller til en grad som ekskluderer de som, inntil helt nylig, har hatt svakest rettsstilling. En eventuell demokratisert inkludering av også slike destruktive verdensbilder vil potensielt kunne true sikkerheten for utsatte minoritetsindivider og -grupper, som på ulike måter faller utenfor skiftende og ulike premisser for ideer om normalitet.

Oppgaven konkluderes med et foreslått pragmatisk og strategisk kompromiss mellom ytterpunktene i dikotomien radikal (skeiv) teori og mer tradisjonell (skeiv/LHBT+) praktikk. For står de egentlige skillelinjene i det hele tatt mellom forsøk på praktisk anvendelse av innsikter fra radikal skeiv kjønnsteori på den ene siden og inkluderingen av mer eller mindre binærkategorisk forankrede skeive gruppeidentiteter på den andre? Så lenge det internasjonalt og lokalt sameksisterer divergerende verdensbilder som innebærer ulike nivåer av risiko knyttet til kjønnsnormbrytende adferd og identifikasjon, er det kanskje mer konstruktivt å forholde seg til en annen, bredere og mer akutt konfliktlinje. Verdensbildene til bevegelser forankret i konservative, reaksjonære eller høyreradikale ideologier, eller for den del innad visse moderate og radikale tankestrømninger, utsetter nemlig (i ulik grad) alle ikke-normative og normkritiske posisjoner for marginaliseringsprosesser – og i noen tilfeller helt konkrete trusler. Dette er kanskje mest tydelig i møte med tendensen av internasjonal nyfascistisk oppvåkning, men også i en bredere fiendtlig innstilling til det noen kaller «radikal kjønnsideologi».

Anvendelsen av et normkritisk skeivt perspektiv informert av skeiv teori, kan fremheve hvordan ideer om elementært forskjellige kategorier for forskjell har vært og fremdeles er gjenstand for både historisk, geografisk og sosiokulturell endring. Dette perspektivet kan tydeliggjøre hvordan forskjellskategorier hverken er ahistoriske, nøytrale eller objektive sannheter, men snarere intersubjektive, ustabile variabler som har blitt naturalisert på ulike måter i ulike kontekster. Men det vil ikke nødvendigvis kunne svare for alle aspekter ved ulike former for interseksjonelt annengjørende marginaliseringsprosesser. Det er et poeng at absorbsjonen av slik kritisk skeiv teori ikke utgjør et identitetsgrunnlag i og for seg selv. Men avvisning av etablerte identitetskategorier svarer heller ikke nødvendigvis til de konkrete utfordringer mange mennesker opplever på kroppen og i møter med verden gjennom sine respektivt ulikt situerte hverdager. I noen kontekster vil kanskje opprettholdelsen av og insisteringen på aksept og trygghet ved utvidelse av det normative, om enn basert på essensialiserende argumentasjon, fremdeles være en mer konstruktiv strategisk inngang til tematikken. Dette kan også videre være et steg på veien mot mer langsiktige målsetninger: Om å utfordre etablerte forståelser om hvordan vi kategoriserer, relaterer til og aksepterer egne og andres situerte posisjoner – med et bredt nedslagsfelt som gjenspeiler en opplevd virkelighet flere kan kjenne seg igjen i.

Etter mitt syn er det viktigste at norske universitetsmuseer og andre utstillingsinstitusjoner, spesielt frem mot det skeive kulturåret 2022, planlegger brede og nyskapende satsninger som vil påvirke praksiser for kategorisering, innsamling og formidling i allmennhet – og at de fortsetter å berøre det skeive, i alle dets vage og konkrete, kritiske, forenende og konfliktfylte, komplekse manifestasjoner – selv om det alltid vil innebære en risiko for tidvis å komme litt skjevt ut.