Det hendte ingenting

Ebba Haslunds roman Det hendte ingenting ble utgitt i 1948. Haslund forteller i forordet til annet opplag fra 1981 at boken nærmest ble tiet i hjel første gang den kom ut. Dette skjedde til tross for at hennes debutbok tre år tidligere hadde fått bred omtale. Kun én Oslo-avis anmeldte Det hendte ingenting. De få anmeldelsene som kom var positive, bortsett fra én der kritikeren slaktet boken for dens umoralske forherligelse av et "perverst" forhold. Ifølge forfatteren sved det likevel verre å bli oversett av kritikken. Da 70-årenes kvinnebevegelse fikk vind i seilene, forstod Haslund at boken kanskje var kommet 25 år for tidlig. På oppfordring fra flere unge kvinner som viste interesse for romanen, ble den dermed utgitt på ny i 1981 (Haslund 1981, 5).

Bokens hovedperson Edle Henriksen er i starten av romanen tretti år og arbeider som lektor. Hun sliter med følelser av tomhet og mindreverd, og svarer dårlig til det konvensjonelle kvinnebilde. Hun beskrives som svært intelligent og usedvanlig lite pen. Som følge av et tilfeldig møte med en person fra fortiden, begynner hun å tenke tilbake på en tid hun har forsøkt å fortrenge. Vi får herved innblikk i hennes studenttilværelse i Oslo åtte år tidligere, før okkupasjonsårene, en tid som skulle vise seg å medføre mange nye inntrykk for Edle.

Bente, en venninne fra gymnasietiden, dukker opp uanmeldt hos Edle en kveld. Hun legger ut om at hun har stukket av fra mann og sin syv måneder gamle sønn, noe som fører til at hun flytter inn hos hovedpersonen og begynner å studere. Med Bente ved sin side på universitetet, får den ensomme og sjenerte Edle endelig en følelse av trygghet og selvfølelse. Dette fører til at hun stifter bekjentskap med den muntre Gro, en jente hun snart utvikler sterke følelser for:

Sikkert er at jeg har aldri elsket noe menneske som Gro […] Men at det skulle være noe skakt og usunt ved min kjærlighet til Gro — ja, jeg trodde det selv til slutt — det pinte meg det som så mye annet — men nå etterpå ter det seg annerledes. Jeg kan ikke tro det. (Haslund 1981, 51­­­–52).

Det at Edle besitter disse sterke følelsene for en annen jente, tynger henne med skam. Hun kjenner også på presset for å være som alle andre, deriblant finne seg en mann, og begynner å gå ut med en mannlig studievenn: "Og det må vel være bevis for min seksuelle normalitet at jeg kunne føle denne rent fysiske tiltrekningen for en mann. Selv om det ble med den ene gangen." (Haslund 1981, 97–98).

I tillegg til spørsmål rundt legning og seksualitet, tar boken også et oppgjør med de tradisjonelle kjønnsrollene. Bente ser ut til å ha problemer med å tilpasse seg den forventede rollen som hustru: "Det var synd på Bente den gangen. Hadde hun vært gutt, hadde hun hatt ganske andre muligheter for å rase ut […] Nå ble det ekteskapet hun kom til å dra på og sparke i." (Haslund 1981, 64).

Det hendte ingenting er en beretning om å føle seg annerledes og ikke passe inn; en skildring av den store lykken ved forelskelse og nære vennskap. Det er også en fortelling om skam, krig og død. I siste del av boken skimter vi likevel håp for Edle. Hun har klart å ta et oppgjør med fortidens kvaler og finne det mot som kreves for å gi livet en ny sjanse. Hun skal ikke lenger skamme seg over den hun er.

Selv om romanen ble utgitt i 1948, tar den for seg temaer som fortsatt er dagsaktuelle ­­­– som ensomhet og følelsen av ikke å passe inn i samfunnets konvensjonelle roller. Dette er den eneste av Haslunds bøker som er utkommet på engelsk (1987). En av de få som anmeldte romanen da den kom ut var forfatteren Audun Hierman, som skrev: "Hun skildrer den kvinnelige ungdom slik ingen har gjort det siden Sigrid Undset skrev sin 'Den lykkelige alder'."

Haslund var kjent for sitt kvinnepolitiske engasjement og spilte en aktiv rolle i forfatterstandens organisasjoner. Hun debuterte med novellesamlingen Også vi i 1945. Året etter kom romanen Siste halvår, en fortelling om unge pikers oppvekst. Det hendte ingenting er en frittstående fortsettelse av denne. Haslund mottok Bokhandlerprisen for Det trange hjerte (1965) og Riksmålsprisen for Syndebukkens krets (1968).